Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi må snakke mer om lokalsamfunn

Vi hører ofte fra mer urbane politikere at det går så bra i distriktene nå. Det påstås at distriktspolitikken er vellykket.

Lokalsamfunn: Det bor folk i hundrevis av lokalsamfunn over hele landet. Foto: Wikimedia Commons/NTB scanpix

Hva mener man så med det upresise begrepet «distriktene»? Det synes ofte å være alt fra landsdeler til småbyer og regionale sentra. Men er det egentlig tilstrekkelig for å vurdere om distriktspolitikken er vellykket? Det er ikke sikkert det går bra i Tydal fordi om det er en positiv utvikling i Stjørdal og Orkanger.

Jeg mener det er stort behov for å definere et nytt nivå for å vurdere om vi er på rett vei med politikken. Dette nivået er lokalsamfunnet. Ikke som et nytt forvaltningsnivå, men som et mye klarere definert nivå for bosetting og utvikling. Det holder ikke i politiske programmer å snakke generelt om «distriktspolitikken». Den definerer en overordnet politikk for distriktene som er viktig, men det er ikke tilstrekkelig for å ivareta utvikling i lokalsamfunnene.

Det bor folk i hundrevis av lokalsamfunn over hele landet. Det er disse som bruker Norge og tar vare på og utvikler natur og ressurser. Fortsetter vi å rasere dette nivået, har vi et helt nytt Norge, som antagelig ingen vil ha.

Det er viktig å skille mellom kommunenivå og lokalsamfunnsnivå. De fleste kommuner har i dag flere lokalsamfunn innen sine grenser. I de minste kommunene vil ofte kommune og lokalsamfunn ha samme grense. Men også her er det viktig å skille begrepene. Nivåene har forskjellige oppgaver og funksjoner. Kommunen skal ivareta tjenester, forvaltning og rammebetingelser. Lokalsamfunnene skal ivareta næring og utvikling.

Lokalsamfunnet må bli et eget begrep når rammebetingelser skal fastsettes.

I distrikter og kommuner går folketallet ned. Men trusselen om avfolking rammer først og fremst lokalsamfunnene. Vi trenger et helt annet fokus og en sterkere og tydeligere politikk for dette nivået. Det er en hovedutfordring til alle politikere som vil «ta i bruk hele Norge»! Hvordan vi lykkes med dette må være et hovedkriterium for om distriktspolitikken er vellykket.

Vi er inne i en utvikling der vi har for mange tapere og for få vinnere blant norske lokalsamfunn. Vi må få til betingelser som skaper langt flere vinnere og færre tapere. Norske lokalsamfunn er vidt forskjellige. Ikke alle vil bli vinnere, men vi må ha et politisk grunnlag for å skape vinnere.

Annonse

Skal vi få til dette må den politiske statusen for lokalsamfunnsnivået og interessene til dem som bor der heves på en grunnleggende måte. Lokalsamfunnet må bli et eget begrep når rammebetingelser skal fastsettes. Det gjelder økonomiske virkemidler, og det gjelder ikke minst de hensyn som skal tas i planer og konkrete utviklingstiltak.

Vi har i dag en rekke generelle lover og bestemmelser som regulerer mulighetene for utvikling av lokalsamfunn. Det gjelder eksempelvis områdene naturmangfold, motorferdsel, klima, miljø. Plan- og bygningsloven er også en generell lov, der bevaring av lokalsamfunn ikke er kriterium for vurdering. Vi skal naturligvis ha slike generelle lover. De bør så langt som mulig ta generelle hensyn til utvikling i distriktene. Men i tillegg må vi få inn hensynet til det enkelte lokalsamfunn som eget kriterium i planer og tiltak. Da skal det ikke være slik at utvikling av lokalsamfunnet automatisk skal vike for alle de andre hensynene. Konsekvensene skal vurderes konkret, opp mot lokalsamfunnets behov. Utviklingstiltak som er avgjørende for et lokalsamfunns eksistens skal tillegges stor vekt.

Jeg hører umiddelbart innvendingene fra verneorganisasjoner, turistforeninger og mange andre som har meninger om bruken av norsk natur. Det er et av de store tankekors i dag at de fleste av disse organisasjonene har klart å komme på kant med de som bor og virker i lokalsamfunnene. De beveger seg fort inn i en formynderholdning, med liten tillit til de som bor og virker i lokalsamfunnene. Det er deres oppgave å verne om trusler mot natur og klima. Men det som er mest utsatt er kanskje lokalsamfunnet selv! Det er dette lokalsamfunnet som alle som bruker norsk natur er avhengige av. Det er det mest verneverdige!

Det er ikke sikkert at bevaring av lokalsamfunn er skadelig for naturmangfold og klima. At det faktisk er forvaltere som bor der. Kanskje er det motsatt? Men det må aksepteres bruk av natur og ressurser. Fundamentalistiske holdninger vil ikke være håndterlige. Noen ganger er det andre interesser som må vike for bevaring av et lokalsamfunn. Tilpasninger til det enkelte lokalsamfunn er nødvendig.

For å få til et klarere fokus på lokalsamfunnet som arena for næring og utvikling kreves det at lokalsamfunnene selv også tenker på denne måten. Utfordringene som står framfor er reelle og må erkjennes, ikke gjemmes. Det må til en sterk organisering, med tilrettelegging for næringsliv og utvikling. Det må satses på kompetanse, samarbeid og kapital, innenfor og utenfor egne grenser. Det må være utvikling mot framtida, med lokalsamfunn dit folk kan tenke seg å flytte. Det er ikke nok å «holde på som før».

Lokalvalget vil være riktig arena for et klarere fokus på å ivareta lokalsamfunnets interesser. Disse interessene må stå på egne ben, opp mot alle andre interesser som vil være med på å bestemme utviklingen.

Kanskje får vi ikke på plass en lokalsamfunnslov i lovboka i første omgang. Det er ikke det viktigste. Det er først og fremst politikk i praksis det er snakk om. Men vi kan jo starte med å få på plass lokale bestemmelser for hva som skal gjelde. De må være tydelige og brukes både internt og overfor eksterne myndigheter.

Enighet i lokalsamfunnet om felles innsats og hovedmål er nødvendig for å lykkes.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Verne- og forvaltningsplanen for Hjerkinn må vurderes på nytt!