Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi må rigge oss for en ny type omstilling

Om noen tiår kan en av tre arbeidsoppgaver i Norge være automatisert. Vi kan lære av Postens omstilling for å forberede oss.

Posten: De omstilte arbeidstakerne i Posten likner en del på arbeidstakere som vi vet vil være utsatt for automatisering, skriver kronikkforfatterne. Foto: Gorm Kallestad/NTB scanpix

Omstilling er nødvendig og naturlig, og den norske økonomien har lykkes med tøffe omstillingsprosesser før. Men kostnadene kan være store, både for enkeltmennesker og for lokalsamfunn. Derfor har storsamfunnet mye å tjene på å tilrettelegge for at den nye omstillingsbølgen går så smidig som mulig. Vi behøver ikke å finne opp hjulet på nytt, og kan lære av bedrifter som har gjennomført liknende omstillinger. Posten er et godt eksempel.

Digitalisering og automatisering kommer til å endre arbeidslivet slik vi kjenner det. Noen yrker er mer utsatt enn andre. Butikkmedarbeidere, revisorer, servitører, resepsjonister, lagermedarbeidere og industrioperatører er bare noen av arbeidsfolkene som kommer til å merke endringene først. Joda, det vil bli skapt nye arbeidsplasser, kanskje i samme tempo som de gamle forsvinner. Men de nye jobbene kommer ikke nødvendigvis på samme sted som de gamle forsvinner. En rekke mindre distriktskommuner i nord og innlandet med ensidig næringsgrunnlag vil merke automatiseringen mer enn andre.

Et annet kjennetegn ved framtidig omstilling vil være at den foregår i liten skala. Normalen blir ikke «industrioppsigelser» som vi har vært kjent med fra enkelte andre omstillingsbølger. Denne omstillingen kommer snikende. Den kommer kanskje ikke til å skape ramaskrik og overskrifter, men den vil kreve mye av oss.

Vi bør vurdere en livslang rett til karriereveiledning for alle.

Omstillingsprosessene i Posten har pågått i flere tiår, og har vært dramatiske både for bedriften, lokalsamfunn og den enkelte. Samtidig har den foregått relativt smidig, og i en prosess stort sett preget av tillit og konstruktivt samarbeid mellom ledelse og fagforeninger.

Agenda har gjennom samtaler med tidligere ansatte sett nærmere på hvordan disse omstillingene opplevdes fra de ansattes ståsted. Posten er interessant som case fordi omstillingene bedriften gikk igjennom kan tenkes å ligne på endringene som vil komme i resten av arbeidslivet i årene framover.

Annonse

Nedbemanningene i Posten har skjedd over hele landet, på både store og små steder. Tidlig hadde man en bølge med nedleggelse av postkontorer, som rammet mindre lokalsamfunn først. Senere har man opplevd flere runder med sentralisering og automatisering av andre oppgaver, for eksempel sortering. Dessuten likner de omstilte arbeidstakerne i Posten en del på arbeidstakere som vi vet vil være utsatt for automatisering. Mange har lite formell utdanning men relevant praktisk arbeidserfaring – som de mangler dokumentasjon på. I framtiden vet vi at mange av disse arbeidstakerne må ta fagbrev eller omskoleres til andre yrker, for eksempel innenfor administrasjon eller tjenesteytelse.

Omstillingen i Posten viser flere faktorer som kan bidra til smidige omstillinger av arbeidsplasser. Tidsaspektet er kanskje den viktigste lærdommen. Jo tidligere de ansatte informeres og involveres i prosessene, jo mindre krevende blir prosessene. Det er også viktig at informasjonen om hva som skjer er grundig og presis, og at den lokale bedriftsledelsen er godt forberedt. Forskning viser at medbestemmelse styrker omstillingsevnen i arbeidslivet. Tradisjonene med partssamarbeid vil være gull verdt i omstillingen som kommer.

Kompetanseheving og etterutdanning vil bli avgjørende. Økonomiske insentiver til å ta etterutdanning var til hjelp for flere av de overflødige i Posten. Like viktig var det imidlertid at det fantes utdanningstilbud i nærheten, som matchet behovene på det regionale arbeidsmarkedet. Vi vet at folk som er etablert med hjem og familie nødig flytter langt på seg for utdanning. God informasjon om hvilke sysselsettingsmuligheter som fantes på stedet var også viktig for Postens ansatte.

Det offentlige må få på plass et helhetlig system for karriereveiledning, med karrieresentre med tilstrekkelig kapasitet og kompetanse i alle fylker. Vi bør vurdere en livslang rett til karriereveiledning for alle. En desentralisert struktur i universitets- og høyskolesektoren er viktig, og de må tilby arbeidslivsrettede kurs og tilbud. Dessuten må det tilrettelegges for nettbaserte utdanninger. Antall studieplasser på fagskolene må økes kraftig.

Realkompetansevurdering er en god måte å dokumentere kompetanse for ansatte med lav formalkompetanse. Denne ordningen bør standardiseres nasjonalt. I endel tilfeller kan man legge til rette for å ferdigstille fagbrev på arbeidsplassen.

Mye tyder på at det offentlige virkemiddelapparatet er innrettet for å håndtere store industrinedleggelser, der mange personer rammes samtidig på samme sted. Det vil trolig ikke være normen i framtida. I stedet vil sakte, men sikkert enkelte arbeidstyper og enkelte stillinger bli overflødige. Derfor må vi rigge seg for en ny type omstilling i norsk arbeidsliv. Det holder ikke å rykke ut med nødhjelp ved massenedleggelser. Store grupper av norske arbeidstakere skal takle den digitale overgangen og finne nye jobber. Det må være et felles løft mellom arbeidstakerne, bedriftene og det offentlige.

I møtet med nye trender i arbeidslivet må også verktøykassa fylles med nytt innhold. Nå. Endringene lar ikke vente på seg.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Sp må bli et selvstendig sentrumsalternativ