Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi har råd til å bygge landet!

Det må skje over hele landet, ikke i Høyres Hus.

Et veiland: Norge må investere i desentral infrastruktur. Foto: Bjarne B. Aase

Vi som lever i Norge i dag er heldige. Vi lever i et fritt og demokratisk land. Det er godt å bo i Norge. Sammenlignet med andre land har vi en av de beste levestandardene i verden. Norge har et bruttonasjonalprodukt på 660 000 kroner per innbygger, vi har minimalt med utenlandsgjeld og vi har over 9000 milliarder som ligger og godgjør seg for fremtidige generasjoner i oljefondet.

Dette skulle man trodd la grunnlaget for at vi kunne la innbyggerne våre over hele landet få trygge og nære tjenester også i fremtiden. Sånn er det ikke. De som styrer Norge har sentralisering som svar på alle spørsmål. Vi har ikke råd til annet. Dette sies derimot ikke direkte, men gjennom argumenter og retorikk som er skapt for å tildekke det som egentlig skjer.

Etter krigen skulle vi bygge landet. Ikke bare fysisk, men også strukturelt. Vi skulle legge til rette for bosetting, verdiskaping og utvikling i hele landet. Grunnlaget for velstanden og samfunnsutviklingen ble lagt gjennom en bevisst økonomisk politikk, gjennom et skattesystem der de med de tyngste og bredeste skuldra skulle bære den tyngste børa. Jo mer man tjente og hadde, jo mer skulle man bidra til fellesskapet. I tillegg fikk vi enorme inntekter fra olje og gass som har gjort norsk økonomi sterk og god.

I Norge bygde vi opp en velferdsstat og en samfunnsstruktur som sikra alle grunnleggende tjenester innenfor blant annet skole, helsevesen, politi og brannvesen, i både by og bygd.

Vi trenger ikke dra lenger enn til Sverige for å se resultatet av en politikk som har sentralisert både mennesker, tjenester og penger.

Nå er det samme i ferd med å skje i Norge. Rike Norge har visstnok ikke råd til å sikre grunnleggende trygge og nære tjenester for folk som bor i «skaukanten».

Her er noen av eksemplene på ting vi ikke har «råd» til lenger:

•Vi har ikke råd til å opprettholde lokalsjukehus, akuttberedskap eller fødeavdelinger over hele landet.

• Vi har ikke råd til et tilstedeværende, trygt og lokalkjent politi, som har tillit i både by og bygd.

• Vi har ikke råd til å opprettholde trafikkstasjoner over hele landet, slik at blant annet ungdom får tatt lappen uten å måtte dra til byen.

• Vi har ikke råd til små og mellomstore kommuner og fylker for å sikre folkestyre, bosetting i distriktene og tjenester nær folk.

Annonse

• Vi har ikke råd til å sikre militær tilstedeværelse i hele Norge gjennom baser og personell for sikre tryggheten til egne innbyggerne mot ytre fiender.

• Vi har ikke råd til et jordbruk med små og mellomstore gårder i distriktene. Gårdene skal være store og ligge rundt byene.

• Vi har ikke råd til å bygge nye og trygge veier uten å sende regninga til innbyggerne gjennom bompenger.

Alt dette er et resultat av politikk. At den svenske landsbygda ble tømt for folk etter krigen, var et resultatet av politikk. Dagens stortingsflertall styrer etter den samme kursen - utfor stupet - eller inn mot byene, om man vil.

Det triste er at sentraliseringen tildekkes gjennom Orwellsk nytale - at man kaller noe for det motsatte av hva det er. Enkelt sagt: Bløff.

Politireformen kalles nærpolitireformen - selv om den beviselig har ført til et politi fjernere fra folk.

Kommune- og regionreformen kalles en demokrati- og kompetansereform - selv om resultatet er at både makt og kompetanse sentraliseres.

Det sies at jordbrukspolitikken er vellykket fordi det produseres mer mat enn noensinne - selv om det importeres stadig mer mat, både til dyr og mennesker.

Nå er det på tide å kalle en spade for en spade. Norge sparer seg til fant. Innbyggernes behov står ikke lenger i fokus. Samfunnet vårt styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Markedet skal bestemme.

«Distriktene og folk er ikke lønnsomme», skal man følge denne ideologien. Derimot er det slik at hvis Norge skal følge denne kursen, så vil vi møte oss kraftig i døra. Verdiskapningen i Norge skjer ikke gjennom papirflytting i Oslo. Den skjer ute i distriktene. Industriarbeideren i Årdal, mjølkebonden i Hallingdal, skogsmaskinføreren i Verran, reindriftssamen i Máze, oljeplattformarbeideren som pendler fra Kvinnherad, fiskeren fra Røst og lastebilsjåføren fra Evje bygger landet. Det gjør de ikke fra Høyres Hus i Oslo.

I det grønne skiftet er også distriktene helt nødvendige. Skal vi gå fra olje og gass til bruk av gran, ku, torsk, jord, sol og gras, må det bo folk som kan ta de fornybare ressursene i bruk. Norge som nasjon er i grunn helt avhengig av at det bor folk i distriktene i framtida som skaper verdiene som vi senere kan fordele. Det var vi i går, det er vi i dag og det er vi i morgen.

Skal vi overlate landet vårt i bedre stand til de som kommer etter oss enn da vi selv overtok, trengs en ny kurs. En kurs som prioriterer folks behov framfor bedriftsøkonomiske hensyn og hva som lønner seg.

Det er på tide å bygge HELE landet igjen. Det har vi råd til.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Norsk natur blir offer for blå-blå politikk