Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi går i flokk i naturen, kan vi fortsette med det?

Det har vært mye fokus på vindmøller, fritidsbebyggelse, motorveier og andre veldig tydelige inngrep i naturen under den pågående debatten rundt arealbruk.

ut på tur aldri sur
fjellvandring
jentetur
sti
naturbasert turisme
ut på tur aldri sur fjellvandring jentetur sti naturbasert turisme

Vi glemmer imidlertid ofte at alt vi gjør i naturen påvirker den, og svært ofte i negativ retning. Selv det å ferdes i naturen kan være en betydelig belastning.

Denne sommeren har vi sett avisoppslag om trengsel på en del av våre attraksjoner, som Prekestolen, Gaustatoppen, Besseggen og Lofoten i sin helhet. Heldigvis er ikke disse av de mest sårbare områdene, men problemet blir veldig synlig når parkeringsplassene blir overfylte og det grises til med avføring og andre etterlatenskaper der folk ferdes. Slikt blir det med rette oppslag i mediene av.

Mindre tydelig for den som ikke tenker seg om, er ferdselen i mer sårbare områder. Ta som eksempel våre villreinområder.

Villreinen har en spesiell plass i vår natur og kultur. Det var i hovedsak den som gjorde at Norge ble befolket da siste istid tok slutt for omtrent 10 000 år siden. Villreinen trakk nordover og folket fulgte med. Det særmerkte med villreinen, er hvor arealkrevende den er. Dette kombinert med skyhet, gjør at inngrep og ferdsel fort får store konsekvenser. Våre villreinområder er i dag fragmenterte og nærmer seg tålegrensen. Villreinen i Rondane har for eksempel hatt mye fotråte, noe man mener skyldes at beiteområdene har blitt avgrenset av veier, hytteområder og ferdsel. De gamle trekkrutene har fått barrierer.

Det samme er i ferd med å skje på Dovrefjell. Turer til Snøhetta, turer for å se etter moskus og ikke minst DNT sin virksomhet gjør totalbelastningen stor. Og totalbelastning er et nøkkelord i denne sammenhengen. Hver for seg er ikke aktivitetene nødvendigvis truende, men totalt blir belastningen for stor.

I MDG foreslår vi å grunnlovsfeste allemannsretten. Det er bra på den måten at det sikrer adgangen til strandsonen, skogen og fjellet uavhengig av eiendomsforhold. Men allemannsretten er ikke bare en rettighet, den medfører også plikter. Plikt til å ferdes på en måte som ikke medfører unødig belastning og slitasje. Plikter ikke bare for den enkelte, men også for forvaltningen og de som bruker allemannsretten i næringsøyemed.

Vi ferdes i flokk. Takket være markedsføringen, går nesten alle i samme område.

Moskusturene har i hovedsak utgangspunkt på Kongsvold. Både organiserte og de som går på egen hånd, starter der. Stroplsjødalen blir en barriere. Tour de Dovre er en tungt markedsført sykkelrute. Den skaper en barriere mellom Rondane nasjonalpark og Dovre nasjonalpark.

DNT får beholde Reinheim selv om de fikk Snøheim i tillegg. Dette skaper to barrierer i kjerneområdet for Snøhetta villreinområde. Igjen er det slik at hver for seg kan dette være greit, men totalbelastningen blir for stor.

Annonse

Fortsetter trenden med at mange vil ut i naturen, noe som har veldig mange positive sider ved seg, må ytterligere tiltak inn for å begrense trafikken i enkelte områder.

Tiltak

Forvaltningen gjør så godt de kan. Rasteplasser og avkjøringer på Grimsdalsvegen ble sperret av før sommersesongen. Sykling på Snøheimveien er tidsavgrenset. Hyttene til DNT har begrensninger på åpningstidene. Sykling og kiting er for en stor del forbudt. Muligheten for rideturer og turer med hundespann har blitt stoppet.

Og alle slike tiltak har medført protester. Oftest fordi man ikke ser totalbelastningen.

Men fortsetter trenden med at mange vil ut i naturen, noe som har veldig mange positive sider ved seg, må ytterligere tiltak inn for å begrense trafikken i enkelte områder.

Som for eksempel kan det markedsføres litt mer generelt uten å gå tungt inn på enkeltområder som er særlig sårbare. Å begrense antallet besøkende. Dette er gjort i andre land, som for eksempel i Peru, hvor den enkelte må registreres og antallet er begrenset.

Vi setter i dag en pris på omtrent alt. Friluftslivet er en av de siste områder som kan utøves gratis. Det bør fortsette slik, men i enkelte områder kan det være aktuelt for å minske belastningen. I amerikanske nasjonalparker må en ofte betale bare for å kjøre gjennom randsonen. Det diskuteres i dag en form for grunnrente ved all form for arealbruk som forringer naturkvalitetene. Det kan også brukes inn mot ferdsel.

Å kreve at ferdsel i visse områder er med godkjent fører. Dette strider mot vår kultur, men kan i visse områder være et egnet virkemiddel.

Eller ha en form for adaptiv forvaltning som stenger områder til visse tider. Slik er det i enkelte naturreservater allerede, men vanligvis med faste datoer. En styrket forvaltning vil kunne stenge av områder når behovet melder seg.

Ytterligere begrensninger på hvilken måte vi ferdes. Veier kan stenges, sykling forbys, det kan enkelte steder være stoppforbud, ridning og hundekjøring kan reguleres.

Å bedre forståelsen for totalbelastning i alle ledd av befolkningen vil være en god vei å gå. Dessuten bør det lages verktøy for å måle denne belastningen. Arealpolitikken er i dag tillagt kommunene. De tar stilling til enkelttiltak, men har ingen gode verktøy for å måle totalen.

Det er sikkert mange andre muligheter også. Felles for det meste er at vi må endre litt i tenkesettet for hvordan vi bruker naturen. Jeg har selv mitt arbeid i naturen, har hatt det i 30 år og har måttet tilpasse aktiviteten underveis. Underveis i prosessen har jeg også vært litt oppgitt, jeg har syntes at produktet har blitt dårligere, men for gjestene har det blitt akkurat like bra, ja faktisk i noen tilfeller bedre. Det handler for brukere, næringsdrivende og politikere om å se muligheter i stedet for å fokusere på begrensningene.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Skivebom, Per Skorge