Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi bytter bort kua, får flytur igjen

Løft blikket, stikk fingeren i jorda, og innrøm at det er mange sider ved vår livsstil som er mer ødeleggende for klima og miljø enn drøvtyggere og maten de gir oss!

Ressurser: Vi må utnytte våre lokale ressurseer, og gjøre det som står i vår makt for å bli sjølberget og bærekraftig, skriver Marte Røhnebæk. Foto: Bartlomiej Magierowski / Mostphotos

Under rydding av skrivebordsskuffen min nylig, fant jeg en tekst som jeg skrev for et par år sia. Jeg hadde jo trudd at verden gikk framover, og at dette temaet var lagt dødt. Men nei da, nå er kua på banen (beitet) igjen.

Det skrives og debatteres om hvordan vi skal redde verden, hvor fokus skal rettes og tiltak settes inn? Det overrasker meg fremdeles like mye, at mange ikke greier løfte blikket høyere enn å løse verdens klimaproblemer med reduksjon av storfe og rødt kjøtt.

Jeg tok fram igjen teksten, og vil gjerne dele ta leserne med tilbake til en kusankers betraktninger en nydelig septemberdag i Ringsakerfjellet. Jeg har tygget litt drøv på den, og supplert den med litt ferskt politisk engasjement.

Og hvilken dag det var, denne høsten. Hvilken bitte liten bit av evigheten – der man følte seg fullkomment lykkelig og salig, beruset kun av glede over Guds mangfoldige skaperverk – liggende horisontalt midt ute på en sensommergrønn sætervang – djup og rolig pust, føle seg i ett med det naturlige, det ekte, det fundamentale.

Midt i min fortjente døs smiler jeg der jeg ligger og sanser omgivelsene rundt meg. Jeg fascineres av bekkens mangfoldige melodi, der jeg flater ut i graset og kjenner sola varme så godt i fjes og på nakne tær. Vinden kjærtegner en stund, før den brysker seg og byr opp de lange gule stråa som hersker på vangen nå.

Lyden høres akkurat slik ut som vind gjør på film, jeg må klype meg i armen for å fatte at jeg ikke bare drømmer. Høyt oppe på himmelen brytes fuglenes skingrende røster av et mer målbevisst flyvende metallegeme – Norwegian SK et eller annet, med en av Nordens store sønner eller døtre på stjerten – klar for innflygning til Gardermoen.

Hele dagen min, hele dette glansbildet mitt faller med ett i grus; hvordan kan jeg nå med god samvittighet kjenne på denne komplette lykkefølelsen?

Annonse

Ja, nå må jeg for all del ikke glemme det essensielle her i denne sekvensen; i kvea bak meg går den nylig innsanka kua. Vakker og blank i pelsen etter en herlig sommerferie i fjellet – litt vemodig for det som er over, men samtidig klar for hjemreise – tolker jeg den godmodige rautinga og det kjærlige blikket både til kalven og meg.

Trauste, trygge, arbeidsglade karer (og meg da) måtte til for å få inn kveget. På uslepen dialekt fløt samtalen lett over kaffekoppen etterpå, heldige meg som får skape minner sammen med en slik utrydningstruet art – slike kugutter, cowboyer, reinspikka heltidsbønder!

Så plutselig sprekker idyllen. Det sniker seg fram en urolig og sår tanke, den ligger bevisst plassert langt bak i hodet, men nå står den der så klar og tydelig men likeså meningsløs – denne påstanden om at det er kua som ødelegger miljøet vårt, som er blitt vår tids versting, som er skyld i altfor store Co2-utslipp.

Hele dagen min, hele dette glansbildet mitt faller med ett i grus; hvordan kan jeg nå med god samvittighet kjenne på denne komplette lykkefølelsen? Da kommer jeg plutselig til å tenke på at jeg har jo ligget her halve dagen sammen med kua, og ikke hørt en eneste promp eller fis – i hvert fall ikke fra de firbeinte – hva cowboyene angår så har jeg ingen kommentar, men bak Bjørn Kjos sitt fremkomstmiddel er jeg 100 prosent sikker på at jeg så og hørte en kontinuerlig lang fjert!

Tilbake til nåtida. I den siste tida har det blitt skrevet mange spaltemeter om temaet. Eat-rapporten som ber oss spise minimalt med rødt kjøtt, har gitt næring til debatten. Gledelig er det at mange nå gir oss kunnskap og nyanserte innlegg, slik at flest mulig får mulighet til å på en ordentlig måte sette seg inn i klima- og miljøproblematikken. Ulike innfallsvinkler er bra, og at vi må ta grep er helt innlysende, men her – som på mange områder- er ofte det enkle (og nære) det beste.

Etter min mening er det jo helt naturlig at vi her i landet må utnytte våre lokale ressurser, vi må gjøre det som står i vår makt for å bli sjølberget og bærekraftig. Noe må vi selvfølgelig kjøpe og frakte utenlands fra, men før i tida klarte vi da i stor grad å brødfø oss sjøl. Og hvilken uvurderlig ressurs er det vi her i Norge har som fortrinn, vårt «gull» som gir lysegrønn farge til landskapet vårt i tidlige sommermåneder? Jo, friskt, saftig gras!

Og hvem kan utnytte denne viltvoksende herligheten til mat? Jo, beitedyra våre og andre drøvtyggere! Så enkelt er det! Legg til rette for beitenæringa i hele Norge, det gir oss kortreist, bærekraftig, sunn og god mat. En positiv bieffekt av beiting er gratis pleie av kulturlandskap og bevaring av et viktig biologisk mangfold.

Løft blikket, stikk fingeren i jorda, og innrøm at det er mange sider ved vår livsstil som er mer ødeleggende for klima og miljø enn drøvtyggere og maten de gir oss! Jeg nøyer meg med å nevne forsøpling med plast, kasting av mat, bruk- og kast-mentalitet og hyppige flyreiser hit og dit.

Så kom ikke her og be oss velge bort kua! All fornuft tilsier at vi da heller får ta en flytur, eller to, mindre!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Genredigering av storfe