Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Venstresiden og havvind

Uten industri forvitrer de gode sidene ved den norske samfunnsmodellen.

Eksportvare: Med havvindteknologi kan norsk leverandørindustri få en ny grønn eksportvare, skriver forfatterne av innlegget. Foto: Mostphotos
Eksportvare: Med havvindteknologi kan norsk leverandørindustri få en ny grønn eksportvare, skriver forfatterne av innlegget. Foto: Mostphotos

Våren 2018 gikk kampen om norsk tilslutning til EUs energibyrå Acer gjennom arbeiderbevegelsen og norsk offentlighet. Da vi tapte den kampen, etablerte vi Industriaksjonen. Ikke for å ta en ny kamp om Acer, men for å spre forståelse av betydningen av norsk industri.

Den mest iøynefallende betydningen ser vi i form av eksport, arbeidsplasser og skatteinntekter. Alle forstår at industri har disse funksjonene. Men eksport, arbeidsplasser og skatteinntekter kan et land også skaffe seg på annet vis. En kan eksportere råvarer (som olje) og folk kan arbeide med omtrent hva som helst. Det er kanskje nettopp derfor den særegne betydningen av industri fremstår som underkommunisert i vår tid. De mest synlige fordelene er ikke eksklusive ved industrien.

For Industriaksjonen har det imidlertid hele tiden vært viktig å peke på også en utvidet betydning av industrien. Dette kan oppsummeres i tre momenter. 1) Naturressurser er vel og bra, men det er foredlingen av dem som skaper rikdom. 2) Foredling krever miljøer med særegen kunnskap om produksjon og bidrar til teknisk-vitenskapelige fremskritt. 3) Slik kunnskap er etterspurt, og gir arbeiderne økt forhandlingsmakt ovenfor arbeidsgiverne.

Slik bidrar den norske industrien både til den spesifikke norske arbeidslivsmodellen med høy kompetanse og høye lønninger, men den sikrer også styrke til arbeiderbevegelsen som sådan.

Kunnskapsmiljøer som ikke så lett lar seg erstatte har ikke bare sterkere forhandlingsmakt – men også sterkere streikemakt. Derfor er det så viktig å bidra til å sikre den eksisterende norske industrien, men helst også utvide den. Den norske samfunnsmodellen avhenger av det.

Annonse

Vi tror dette best sikres gjennom å bygge på den industrien – den kompetansen - vi allerede har. Vi har for eksempel en verdensledende leverandørindustri som har bygget konstruksjoner som skal tåle «alt» av vær og vind i Nordsjøen. Vi har en kraftintensiv industri som har brukt fornybar og billig kraft som innsatsfaktor. Og vi har en maritim sektor med like lange røtter som landet vårt.

Når ny industri i dag bygger på disse næringene, betyr det blant annet produksjon av nullutslippsfartøy drevet av batterier, hydrogen og ammoniakk og havvindanlegg som produserer nettopp ammoniakk til bruk i de samme nullutslippsfartøyene. Her har vi i Norge forutsetninger for å videreføre vår verdensledende industri – om de politiske rammebetingelsene er til stede.

Med havvindteknologi kan norsk leverandørindustri få en ny grønn eksportvare. Denne vil også kunne erstatte den kontroversielle elektrifiseringen av sokkelen med strøm fra land, som Rødt- nestleder Marie Sneve Martinusen senest forrige uke argumenterte klokt mot på NRK Debatten, ved å peke på industriens behov.

"Det er åpenbart at en må stille knallharde krav til utbyggere som Equinor."

På venstresiden har det vært mye skepsis mot havvind, slik også Rødts Synne Bjørbæk gir uttrykk for. Skepsisen baserer seg særlig 1) at en statlig politikk som støtter opp om dette også vil kunne komme i konflikt med miljø- og fiskeriinteresser og 2) gjøre allerede rike kapitalister enda rikere.

Det er åpenbart at en må stille knallharde krav til utbyggere som Equinor. Norske myndigheter har gjennom flere tiår utviklet gode metoder for å sikre slike interesser gjennom konsekvensutredninger hjemlet i ulikt lovverk, for å unngå uønskede konsekvenser og fremme beslutningsgrunnlag som avveier ulike interesser mot hverandre når arealer skal forvaltes.

Fiskarlaget sier ikke nei til havvind – men de krever å bli hørt. Det må selvsagt også ligge til grunn for venstresidens politikk. Et slikt scenario som Bjørbæk skisserer i sitt innlegg – med en utbygging ute av kontroll som totalt overkjører andre interesser, er uaktuelt også for oss.

Det er slik at så lenge vi lever i et samfunn hvor svært mange er sysselsatt av kapitalister, så vil nødvendigvis en politikk til støtte for utvikling av disse næringene, også komme disse kapitalistene til gode. Selv om en ønsker et annet samfunn der fremme, må en likevel ta hensyn til den merverdien en levedyktig industri skaper for helt vanlige arbeidsfolk her og nå.

Så kan en konkret og aktiv næringspolitikk heller innebære at mer av overskuddet som produseres kanaliseres nettopp til disse vanlige arbeidstakerne gjennom anbuds- og oppdragsordninger som sikrer oppdrag til norske verft. Eller kanskje mer direkte eierskap gjennom etableringen av StatVind?

En levedyktig norsk industri er nøkkelen for å bevare den norske modellen med høykompetente fagarbeidere og stor grad av fordeling mellom samfunnsklassene. Derfor håper vi venstresiden også i fortsettelsen vil bidra til å legge forholdene til rette – slik at vi kan utvikle en industri basert på den kompetansen vil allerede innehar.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Når klima og natur blir motstandere