Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

«Ved ei katastrofe i dag ville tusenvis av mennesker stryke med i slåssing om mat»

Dagens samfunn har for mye papir- og pengeflyttingskompetanse og for lite realkompetanse om arbeid som faktisk skaper resultater. Det er et alvorlig problem.

Gamlemåten: Var ting bedre før i tida? I alle fall noen ting, antyder kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix

En av de største samfunnsendringene i Norge etter andre verdenskrig var at småbrukskulturen gikk i oppløsning, og det i hovedsak grunnet mye slit og dårlig økonomisk utkomme. Men også denne kulturen hadde flere gode sider som vi i liten grad har klart å videreføre, og spesielt gjelder det å være nøysom, ta vare på matjorda, og produsere nyttigheter for oss sjøl og samfunnet.

I dagens samfunn har det vokst fram for mange politikere, rådgivere, konsulenter, sekretærer, byråkrater, aksjespekulanter og finansaktører som knapt skaper praktiske resultater. De folkevalgte fjerner seg mer og mer fra folket - glattheta og tompreiken rår, og millionlønningene stiger ukontrollert. Det var kanskje en tanke å innføre deler av en medisin som Mao startet i 1966 med kulturrevolusjonen og "omskolering gjennom arbeid" - få pratmakerne ut i praktisk arbeid!

I min barndom var det nok å drive på med i det daglige på småbruket i Rølsåsen ei mils vei østafor Leiret i Elverum, og det var lite tid til fjas og tull. Dette var ikke noe spesielt for oss. De fleste hadde det slik, og alle drev på med noe store deler av døgnet.

Rent vann skulle hentes i kjella, ved skulle hogges og fraktes i hus, kuer skulle mjølkes, separator skulle dras, smør skulle kjernes, slipestein skulle dras, ljåer og økser og kniver skulle slipes, gras skulle slås og hesjes, river skulle få nye tenner, klær skulle bøtes, tørt gras skulle bæres inn i låven, utebeitende kyr og sauer skulle sees etter, vedfyring var nødvendig hele året for å koke og steke, griser skulle mates, småstein skulle plukkes fra enga og større steiner skulle trilles opp i røser, den vesle skogteigen ble ikke rørt og den var til vanskeligere tider, poteter skulle settes, dårlige fliser på taket skulle skiftes, gjerder skulle repareres, om sommeren flyttet vi ut av det vesle huset og inn i uthuset - det var ikke så varmt der, poteter skulle tas opp og bæres inn i jordkjelleren, blåbær og tyttebær skulle plukkes i skogen og renses for rusk etterpå, brød skulle bakes, syltetøy skulle lages, noen ganger i året dro vi til telefonsentralen i Leiret for å ringe kjente i Oslo, om våren så vi på tømmerfløtinga i Agåa og der var også badeplassen om sommeren, sauene ble ullklippt, slaktemaska ble brukt for å slakte dyr, tarmer ble rengjort og ble pølser, blodet ble samlet i bøtte til blodpudding, etter kalvinga ble det kalvedans, spekeskinke ble hengt ut på veggen, ull ble kardet, spinne tråder med rokk, strikke gensere og strømper, stoppe sokker og strømper, bade i stamp en gang i uka, vi gikk til skola og var der i flere timer og gikk hjematt, vi gjorde lekser - leste om fremmede land og skrev pent og lærte vers og gjorde regnestykker, jeg lærte sykkelkunsten ved å stå i ramma på en voksensykkel og det ble mange velt og skrubbsår, parafinlampene skulle tennes, bestemor fortalte at hvis jeg ikke var snill så kom jeg på Toftes Gave og måtte ete sild, og etter litt lek med noen kongler, filledokker og noen bordbiter som var spikret i hop til lekebil så var dagen slutt og senga ventet.

Strøm fikk vi litt av etter hvert - noen få hundre watt til litt lys med utslagsvippe for overforbruk. Lokalavisa Østlendingen fikk vi godt utpå dagen, den fortalte nyheter og værmelding, og den ble lest flittig og endte dernest sitt liv i utedassen.

Børsen er den nye kjerka, spekulanten den nye presten og mobiltelefonen den nye bibelen!

Annonse

Sjefen for alt innomhus og noe utomhus var egen mor og andre tilsvarende plasser andre mødre og andre kvinnfolk. Disse var i sving store deler av døgnet, først oppe om morgenen og sist i seng om kvelden, og de skulle også ta hånd om oss små. Ingen har før og det blir neppe senere gjort en så stor innsats uten å få omtrent ingenting igjen for det.

Vi og mange med oss i andre bygdesamfunn flyttet etter hvert over i mer vanlige hus. Sjøl om vi for vår del også hadde griser i boligfeltet nærmere Leiret utover i 50-åra. Jeg minnes for øvrig grisene med gode tanker. De var kloke og vennlige dyr, og hos oss hadde de det bra med god plass både ute og inne, med jord og sand til å grave og rulle seg i, og med ingen vonde tanker om at jula og deres livsslutt nærmet seg.

Livet i de egentlig ikke så veldig gamle dager var preget av mye nyttigheter og lite unyttigheter, og det var også bra for miljøet og klodens tilstand. Nå er mye stikk motsatt, børsen er den nye kjerka, spekulanten den nye presten og mobiltelefonen den nye bibelen!

Evnen til å fø oss sjøl var stor. Ved ei katastrofe i dag ville tusenvis av mennesker stryke med i slåssing om mat. Det fordi man ikke har kunnskap om sjølberging og det som var vanlig på småbruket. Nå er unyttige plener bedre enn trær og en liten åker til rotfrukter og bærbusker.

Det industrialiserte landbruket gir for liten omtanke for dyra, og i de fleste samfunnsregnestykker settes det ikke verdier på de negative konsekvensene og dermed blir resultatet feil. Et nyere eksempel er norsk natur som ødelegges av vindmølleaktører med utenlandske eiere.

Mye dårlig i samfunnet opprettholdes fordi lokale medier i jaget etter penger til konserneierene svikter sitt framste samfunnsoppdrag å være kritiske mot maktpersoner og maktforhold.

Enorme ressurser går til spille for å produsere unødvendigheter og for å gjøre de rike rikere, og Staten sjøl fører an ved å bruke milliarder i pensjonsfondet til aksjespekuleringer og kjøp av luksusbygg i utlandet, og ikke til å bedre nedslitt infrastruktur og hjelpe de svakeste i vårt eget land.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

EU-bøndene fryktar karbonlekkasje