Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vår naturlige utvikling

Fremtiden for menneskeheten, noe av den kan vi styre, men den er mest uviss, fortiden derimot, kjenner vi mer til.

Derfor er erfaringer tidligere slekter har gjort så verdifulle å ta med seg videre i livet for etterslekta, skriver Silje A. Storli. Foto: Sara Johannessen / NTB scanpix

Når en ser dagens befolkning, vårt samfunn og hører og ser menneskers syn på natur og naturens gang, blir jeg fortenkt. Da grunner jeg på fremtiden, hvordan blir den for våre barn, barnebarn og videre generasjoner. Fremtiden for menneskeheten, noe av den kan vi styre, men den er mest uviss, fortiden derimot, kjenner vi mer til.

Den første innvandringen til Norge var etter istiden for ca. 11 500 år siden. Det er relativt lite vi vet om de første menneskenes levesett, men en ting vites sikkert, de første menneskene var jegere. De jaktet for kjøtt, pels og skinn som ble til klær, teltduker, sengebredsel. Dyreknokler ble brukt til å lage våpen, redskap og smykker. Dem utnyttet hele dyret.

Og etter hvert som isen trakk seg unna, ble landområder levelige, jorda ble fruktbar, for korndyrking, men også spiselige urter og planter og røtter var en del av det daglige kostholdet i lag med viltkjøtt.

Så kom husdyra, en del av den naturlig utviklingen. Det ble flere mennesker, behovet for mer mat øket. Husdyr ga oss melk, kjøtt, ull og skinn. Det gagnet oss, vi hadde flere bein å stå på, vi ble ikke så sårbare ovenfor naturen og dens luner. Husdyra ga oss visshet om mat, varme, helse, trygghet. Menneskene utviklet seg, kjempet seg fremover og oppover med det i tankene at etterslekta skulle få det bra, ha mat og trygghet – grunnleggende behov.

Slik tenker vi i dag, også. Men på et annet vis. Vi er fjernet fra naturalhusholdningen. Mat og klær handles i butikker. Nærheten til naturen er ikke en like stor del av oss lenger. Vi ønsker nærheten, men fordi vi ikke lever i den på samme vis som de første menneskene og mange generasjoner fremover gjorde, kan vi aldri sette oss inn i og forstå fullt ut.

Vår utvikling er fascinerende. Menneskenes kreativitet, overlevelsesinstinkt og erfaringer gjør oss unike. En feil avgjørelse kan gi store fatale følger. Derfor er erfaringer tidligere slekter har gjort så verdifulle å ta med seg videre i livet for etterslekta. Der var nok tidligere generasjoner flinkere til å verdsette det de eldre fortalte og lærte etterkommerne enn hva vi er i dag.

Annonse

Mat er en viktig del av livet. Å holde husdyr, det gir oss melk og kjøtt, ull og skinn. Husdyr som vi alle engang var avhengige av og som var en del av dagliglivet til dem fleste, (og som vi fortsatt er avhengig av, men på et annet vis, nå kjøper vi ferdig produkt), er i dag blitt den store miljøsynderen. Miljøforkjempere flyr kloden rundt, kjører el bil, og forteller oss hvordan leve for å redde miljøet. Og imens konferanser om "hvordan redde verden" pågår, så fylles havet opp av plast og annet avfall.

Da nordområdene ble beboelig, og vi flyttet etter ettersom isen trakk seg unna og vi høstet av det naturen gav, vi lærte, utviklet oss, fikk erfaringer som ble delt med neste generasjon og ble en del av vår arv og historie. Men se i dag, nå er husdyr en styggedom, de fjerter og forurenser, kjøtt og melk skal vi helst ikke ha. Klær laget av naturlige materialer som ull og skinn, er fy.

Det som produseres naturlig er ikke nødvendig i vår moderne verden der klær av plast og syntetiske stoffer er et bedre og rimeligere valg virker det som. Er vi virkelig så fjernet fra vår historie? Hva med langsiktig og miljøvennlig planlegging? Hva med et landbruk der utmark og innmark kan benyttes av husdyr og gi oss sunn og ren mat? Et levende Distrikts-Norge der det bor mennesker og dyr.

Vårt liv går i en syklus, der mennesket er på topp, vi er det sterkeste individet på jorden, og vi skal forvalte jorda og det som lever der med respekt og takknemlighet. Vi skal tenke på vårt forbruk, og ikke forsøple, vi har et ansvar ovenfor dem som kommer etter oss.

Vi kan ikke reversere naturen og tro at dyreliv og villmark kan bli slik det var for noen hundre år tilbake i tid, såkalt "rewilding", samtidig som vi forventer at vår del (menneskenes) av verden skal fortsette med utviklingen vi har i dag, det er helt usannsynlig. Vi blir flere og vi tar mye plass. Noen dyrearter dør ut. Slik er naturen og utviklingen.

Vi vil fortsette å finne opp ny teknologi fordi vi er skapt slik og vi tenker, så er det naturlig at vi tar større rom. Det er ikke plass for alle skapningene som var i Arken på jorda i dag. Det har ikke noe med egoisme å gjøre, det er naturens lover. Den sterkestes rett.

Skal vi redde verden må vi jekke ned vår egen kreative og til tider negative oppfinnsomhet som forsøpler kloden, og heller sørge for en jord som vi kan dyrke mat på en sunn og miljøvennlig måte, og som er levelig for både folk og dyr i mange, mange generasjoner fremover.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Fjær, egg og hanekylling til påske