Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Var alt bedre i skogbruket før?

Skogen har vært adskillig hardere utnyttet i tidligere tider sammenlignet med i dag.

Kunnskap om og refleksjoner over tidligere tiders bruk gir nyttige anvisninger om hvordan skogskjøtselen bør innrettes fremover, skriver kronikkforfatterne. Foto: Siri Juell Rasmussen
Kunnskap om og refleksjoner over tidligere tiders bruk gir nyttige anvisninger om hvordan skogskjøtselen bør innrettes fremover, skriver kronikkforfatterne. Foto: Siri Juell Rasmussen

Vitnesbyrd og beskrivelser som gjelder skogsituasjonen samt eldre skogtakster og ressursoversikter indikerer at skogen i Norge har vært adskillig hardere utnyttet i tidligere tider sammenlignet med i dag. Flatehogst i form av kullvedhogster og som resultat av sterke dimensjonshogster har vært utført i stort omfang lenge før bestandsskogbruket ble innført. Likevel er det i enkelte miljøer en iver til å idealisere tidligere tiders skogbruk, og til å romantisere og forherlige skogbehandlingen og de tilstander det resulterte i. Kunnskap om og refleksjoner over tidligere tiders bruk gir nyttige anvisninger om hvordan skogskjøtselen bør innrettes fremover.

En gjennomgang av tidligere utnytting av skogarealene i Norge fra sagbrukstida via tidlig industrialisering med etablering av bergverk, jernverk og glassverk og videre frem til etterkrigstidas driftsformer har gitt bred basis for å kunne forstå den historiske bruken av skogene. Den kan også gi en pekepinn på forvaltning og bruk av skogarealene våre fremover. De siste tiårene har det vært rettet et kritisk søkelys mot det «moderne skogbruket», bestandsskogbruket.

Spørsmål om andeler av skogarealet som har blitt flatehogd, og hvilke fremtidige kvaliteter disse arealene har for biologisk mangfold har blant annet blitt reist. Bestandsskogbruket som driftsform ble utviklet i mellomkrigstida, men ble vanlig praksis først rundt 1960. Bestandsskogbruket avløste tidligere dimensjonshogster og plukkhogster, der man i en 350-års periode, fra ca. 1570 og frem til 1920-tallet, gradvis overutnyttet skogressursene. Kystskogene og de store dimensjonene av furu og eik på Sørlandet og Vestlandet ble først desimert, etter hvert tiltok hogstene også i flatbygdene og i dalførene på Østlandet og Nordafjells. Gjentatte dimensjonshogster, kullvedhogster og hard beitebruk tærte hardt på ressursbasen. Lokal ved- og tømmermangel og senkning av skoggrensen ble mange steder resultatet.

I en situasjon med mangel på skogressurser er det ideene om fagverksinndeling (driftsenheter, bestand) av skogene at hele konseptet rundt bærekraft bygges. Hans Carl von Carlowitz (1645–1714) fremla i avhandlingen Sylvicultura Oeconomica sitt tankegods for hvordan å sikre ressurstilgangen fra skogene i Sachsen til bergverksdriften. Avvirkning skulle ikke overstige skogens tilvekst, og ved å vektlegge tilpassede foryngelsestiltak og hogstføring kunne man opprettholde og helst øke ressurstilgangen fra skogene på lang sikt.

For hovedtyngden av norske embetsmenn, storskogeiere og industriherrer representerte faglig oppsyn og kontroll et byråkrati og en råderettsinnskrenkning over eiendommene man ikke ønsket.

Annonse

Danmark-Norge var tidlig ute, hovedprinsippene for bærekraftig skogbruk etter von Carlowitzs prinsipper ble innført av Generalfortamtet ved Johan von Langen så tidlig som i 1740-årene. Men for hovedtyngden av norske embetsmenn, storskogeiere og industriherrer representerte faglig oppsyn og kontroll et byråkrati og en råderettsinnskrenkning over eiendommene man ikke ønsket – og Generalforstamtet ble etter kort tid avviklet.

Virke til gruvedrift, kullvedhogster til jernverkene, virke til sagbruksdrift og til bord- og bjelkeeksport kombinert med hardt beitetrykk i utmarka ble utover på 1800-tallet kritisk, og de liberalistiske ideer var toneangivende frem til annen halvdel av 1800-tallet, da papir- og annen trebearbeidende industri vokste frem og gav et ytterligere pådriv.

For 100 år siden viste Landsskogtakseringens oppgaver at tilstanden i norske skoger var svært dårlig, av mange forstmenn ble den rådende behandling beskrevet som skograsering. Eiermessige forhold, mangel på reguleringer, sterke konjunktursvingninger og profittjag var avgjørende faktorer for utviklingen, behovet for kunnskap og praktisk rådgiving var stor. Og en oppbyggingsfase ble initiert.

Som en kuriositet kan det nevnes at de forstmenn som gikk i bresjen for etableringen av våre første verneområder sleit de med å finne egnede skogområder fordi storparten av skogene var uthogd eller sterkt påvirket. Bare langt fra fløtningselver var det mulig å identifisere små urørte skogpartier. Arealene var i omfattende bruk – så å si overalt, og de var alt annet enn inngrepsfrie!

Det er jo både interessant og gledelig at man på nettopp de tidligere tiders hardt utnyttede bruksarealer i dag kan finne et stort antall sjeldne arter og arealer egnet for vern, men også virkesrike bestand. Den tidligere meget intensive skogbehandlingen i cirkumferensen til Sølvgruvene på Kongsberg har f.eks. ikke resultert i en biologisk ørken, men tvert imot arealer med stor biologisk verdi, som furuskogsområdene i Gransherad, mellom Tinnsjøen og Kongsberg. Skjerm- og frøtrestillinger har her vært benyttet i furuskogene i mer enn 350 år.

På disse arealene foregår det i dag en intens diskusjon om vern, særlig ut fra funn av enkelte rødlistearter. Kan det tenkes at mange av disse artene nettopp finnes her tross intensiv utnyttelse, ja kanskje på grunn av den? At forstyrrelser er viktig og en naturlig del av skogdynamikken er det i dag brei enighet om blant skogøkologer og skogforskere. Den stadig økende fokus på skjøtselsplaner i verneområder under gjengroing og naturvernbranner for spesialiserte arter underbygger også det. I dag er det et politisk ønske om å verne 10 prosent av skogarealet i Norge.

Ikke rent sjelden fører utvelgelse av arealer til konflikter mellom skogbruk og vern, hvor noen mener at tungen på vektskålen skal være sårbare arter, og hensynet til disse. I de tilfellene hvor skogeier ikke ønsker vern av ulike grunner, men vil drive skogen sin som tidligere, er det ut fra et historisk perspektiv vanskelig å overskue akutt fare for disse artene, arter som har eksistert under samme driftsform i lang tid. Historien har lært oss at skogøkosystemene er robuste og tåler mye.

Bestandskogbruket i Norge er stadig under utvikling, ikke minst på grunn av kostnadsnivået, men også fordi miljøhensyn har blitt innarbeidet i skogbruksplanleggingen. Mye av den framtidige avvirkingen forventes å foregå på våre mest produktive arealer hvor det er lønnsomt å drive, og med en fortsatt produktivitetsøkning er det flere grunner til å forvente at årlig hogstareal reduseres. Utviklingen går med andre ord i retning av et redusert press på bakgrunnsarealer, dette er også arealer som vil kunne skjøttes for andre økosystemtjenester eller lettere kunne inngå i framtidig vern. En økning av vernearealene og flere restriksjoner i arealbruken representerer uvegerlig et forsterket press på andre bruksarealer.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ingen krise i skogen