Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Tøff start på livet for laksen

Ingen dans på roser for oppdrettslaksen.

Oppdrett: Det er mye oppmerksomhet rettet mot siste del av produksjonen, der laksen er i sjøen. Men hva med starten på oppdrettslaksens liv? Foto: Eugene Sergeev / Mostphotos

Laks er Norges absolutt største gruppe husdyr, og det er mye oppmerksomhet rettet mot siste del av produksjonen, hvor matfisken er i sjøen. Men starten på oppdrettslaksens liv er ingen dans på roser. Tvert imot er den preget av en svært intensiv produksjonsperiode med høy dødelighet.

Den første delen av livet til laksen foregår i ferskvann, hvor målet for mange produsenter er rask vekst av den lille settefisken. Dette øker risikoen for dårlig fiskevelferd. Selv om settefisken er liten har den en egenverdi uansett verdien for oss mennesker. Vi vet at settefiskfasen er en sårbar periode og at det er mange fisk som dør. Derfor ønsket vi å undersøke hvordan det står til med velferden.

I forskningsprosjektet «Småfiskvel» ønsket vi å finne ut om det er et potensial for å bedre velferden til småfisken.

Hvordan måle velferd for settefisken?

Vi har forskrifter som sier at holdet av fisk i oppdrett skal være helse- og fiskevelferdsmessig forsvarlig. Men hvordan kan vi måle fiskevelferd?

Alle settefiskprodusenter plikter hver måned å sende en oversikt til Mattilsynet over hvor mange fisk som har dødd i løpet av måneden. At fisk dør er ikke et godt mål for velferd, fordi en fisk kan lide lenge uten å dø, eller den kan dø brått uten å lide. Likevel vil dødelighet kunne gi en indikasjon på hvorvidt småfisken takler den intensive produksjonen. Vi bestemte oss for å se om det var forskjeller mellom anleggene, om noen anlegg konsekvent presterte bedre eller dårligere enn andre over tid, og om noen vektgrupper var mer utsatt enn andre.

Mange tror at siden en stor andel av yngelen dør i naturen, må vi regne med det i oppdrett også. Men er fiskeyngel fra naturens side egentlig svake?

Gjennomgangen av dødfisktallene rapportert til Mattilsynet fra 2011-2018 viser tydelige forskjeller mellom settefiskanleggene. Det at noen oppdrettere klarer å drive med markant lavere dødelighet enn andre tyder på at det ikke er biologien, men heller produksjon og rutiner som er årsak til forskjellene.

Annonse

Fakta

Forskningen bak kronikken:

• Prosjektet er gjennomført av Veterinærinstituttet etter oppdrag fra Dyrevernalliansen.

• Studien ble gjennomført med midler donert til Dyrevernalliansen fra The Open Philanthropy Project.

• Du kan lese hele rapporten her.

Grunnet svakheter i rapporteringssystemet, feil i rapporter, og manglende kvalitetssikring av de innsendte dataene var det bare 67 prosent av dataene som kunne brukes i analysene. Registrering av døde fisk gjøres på karnivå uten å knyttes til fiskegruppe, og derfor er det ikke mulig å følge fisken gjennom hele produksjonen.

Det dør flest småfisk i vektgruppen under tre gram.

Å kunne følge omfanget av død fisk fra klekking til smolt er helt essensielt for å kunne si noe om fiskens velferd og effektene av forskjellige driftsformer, miljøfaktorer og sykdommer. Dette kan løses ved å innføre krav om fiskegruppe-ID ved innrapportering av data.

De rapporterte dataene sier heller ikke noe om årsakene som ligger til grunn for den registrerte dødeligheten. Det hadde vært en styrke om tallet på fisk som går ut av produksjonen ble kategorisert som dødfisk, destruksjon, rømming og annet, slik som det gjøres for matfisk i sjøfasen.

Det kan være mange grunner til at egg som klekkes ikke blir til sjøklar fisk. Enkelte anlegg legger inn ekstra rogn for å kunne sortere ut den minste fisken. Fisk kan også destrueres som følge av sykdom, skader eller misdannelser.

Dersom det ble registrert dødsårsaker, kunne rapporteringssystemet gitt en enkel pekepinn for hvordan settefisken har det, og hva en kan gjøre for å hjelpe fisken. Slike registreringer ville også være nyttige for tilsynsmyndigheter og forskere.

Vi brukte rapportene fra settefiskanleggene til å se på gjennomsnittlig månedlig dødelighet per år i perioden 2011 - 2018. Det viste seg at en større andel småfisk har gått tapt de seneste årene, sammenlignet med før 2014.

Det dør flest småfisk i vektgruppen under tre gram. Siden det finnes settefiskanlegg med svært lav andel døde også i denne vektgruppen, viser det at det er et potensial for forbedringer hos mange oppdrettere.

For småfisken er starten på livet tøff. Men vi vet nå at en bedring er mulig. Nå gjelder det å lære av de som er best i klassen. For å kunne undersøke suksessfaktorer i settefiskproduksjonen er vi imidlertid avhengig av gode og kvalitetssikrede data. Først da vil en kunne løfte frem settefiskens fulle potensial, og dette vil komme både fisk og produsent til gode.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Husdyra får stadig mindre antibiotika