Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Tegn i tiden

Innvandringsdebatten i korona-unntakstilstand gir oss ubehagelige minner fra krigsårene.

Intet tog: 17. maifeiringen i fjor var preget av unntakstilstand. Foto: Lise Åserud / NTB
Intet tog: 17. maifeiringen i fjor var preget av unntakstilstand. Foto: Lise Åserud / NTB

Det har på mange måter vært et merkelig år. Samtidig som landet har markert jubileum i forbindelse med at det i 2020 var 75 år siden frigjøringen fra den tyske okkupasjonen, har vi på ny opplevd nasjonal unntakstilstand.

Selv om de avblåste 17. maitogene skyldtes en pandemi og ikke okkupasjon, er det verdt å stoppe opp og reflektere over sist vi opplevde noe lignende som nasjon. Kan det være at fortiden er i ferd med å innhente oss?

Under de senere årene har vi vært vitne til at nazister igjen har inntatt våre gater. Nasjonen ble rystet da en rasistisk motivert drapssak og familietragedie rullet opp for retten.

Johanne Zhangjia Ihle-Hansen (17) ble drept av sin egen bror. Ifølge en artikkel publisert i Nettavisen 7. mai, hadde han over lengre tid utsatt søsteren for grov rasistisk trakassering. Johanne Zhangjia varslet ifra om at hun ikke følte seg trygg, uten at hun fikk beskyttelse.

Dagen etter var hun død og terroristen gikk til angrep på en moské. Resten av historien er gjengitt i norske massemedier.

Folk med innvandrerbakgrunn er nasjonens adoptivsøsken. Mange rapporterer om økt rasisme i samfunnet og at de er redde. Samtidig opplever norske jøder at jødehatet har blitt verre, mens samer slår alarm om samehets. Blir disse gruppene lyttet til og tatt på alvor?

Å unnlate å handle når det er påkrevd kan være et like stort svik som å begå vold og overgrep i seg selv.

Selv om det ennå er relativt få som er aktive medlemmer av uttalt nazistiske organisasjoner, holder det å lese kommentarfeltet under enhver sak som omhandler muslimer for å konstatere at det hatefulle tankegodset deles av svært mange nordmenn.

"Det holder å lese kommentarfeltet under enhver sak om muslimer for å konstatere at det hatefulle tankegodset deles av svært mange."

Annonse

«Kampen for ytringsfrihet» reduseres til en kamp for å kunne stigmatisere mennesker fra minoritetskulturer og retten til å krenke deres kultur – med media som mikrofonstativ, gjerne i beste sendetid eller millioner i statsstøtte (som HRS). Med ytringsfriheten som gissel bidrar ikke denne feilslåtte kulturkampen til annet enn økt polarisering, svekkelse av demokratiske verdier og dermed en undergraving av ytringsfriheten på sikt.

Hensynet til den hvite majoritetens behov for å fremme rasistiske ytringer og konspirasjoner i det offentlige rom synes å veie tyngre enn hensynet til minoritetene som må leve (eller dø) med konsekvensene av hatet og den alvorlige trusselen dette representerer mot deres fysiske og psykiske helse.

Å fremme hat som rammer etniske, religiøse og seksuelle minoriteter kan ha langt mer omfattende konsekvenser enn trusler som kun rammer enkeltpersoner på grunn av hatetes omfang.

Omkvedet etter Holocaust har vært at vi må kjenne historien for at den ikke skal gjenta seg. Men de siste overlevende etter krigens forfølgelser er snart ikke blant oss mer. I de senere årene har vi igjen vært vitne til en normalisering av fremmedfiendtlige holdninger og retorikk både i politikken og offentligheten, som hadde blitt møtt med skarp fordømmelse for kun få år tilbake.

Barn og unge som er oppvokst i Norge og ikke kjenner noe annet hjemland blir tvangssendt ut av landet på grunn av sin avstamning, ofte til en utrygg fremtid i landet familien stammer fra. Barna straffes for foreldrenes gjerninger, omtrent slik barn av tyske soldater og deres norske mødre ble behandlet da de ble fratatt deres statsborgerskap og sendt ut av landet.

I 1938 møttes representanter fra 32 land i Frankrike for å prøve å finne en løsning på den daværende flyktningkrisen. Samtlige land som deltok, inkludert Norge, sa nei til å ta imot jøder som prøvde å flykte fra Nazi-Tyskland. I ettertid kjenner vi konsekvensene av dette.

I dag settes politiet inn for å pågripe folk uanmeldt om natten, alt fra enslige unge til barnefamilier, for å eskortere dem til flyet og sørge for at de kommer seg ut av Norge.

Vår tids konsentrasjonsleirer befinner seg ved Europas yttergrense, hvor folk som flykter fra konsekvensene av vestlig imperialistisk krigføring og utarming avskrives som ordinære «migranter» og frarøves grunnleggende menneskerettigheter.

Hundrevis har de siste månedene druknet på flukt over Middelhavet, mens media holder tyst og våre ledere lar folk drukne som om de var rotter eller kakerlakker. Den groteske strategien med å unnlate å drive redningsarbeid for å stagge flyktningstrømmen holder ikke vann, i likhet med de dårlige båtene som menneskesmuglerne tvinger flyktningene om bord i.

Mennesker som kunne utgjort ressurser for våre europeiske og arabiske samfunn, forvises i stedet til en tilværelse som «illegale migranter» eller drukningsdød på havet. Hvilken framtid gir vi barna som makter å vokse opp under slike forhold?

Ekstrem islamisme kan være et av traumets ansikter, da ekstremisme i enhver form kan utvikle seg som følge av dehumanisering og marginalisering. Konsekvensen av å snu oss vekk er at vi skaper en tikkende bombe.

Neste artikkel

Sp kjemper for norske interesser