Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ta vare på molden du har

Karboninnholdet i norsk åkerjord synker stadig. Nedgangen kan bremses ved tilbakeføring av halm og bruk av grasvekster.

Finmasket: Nibio Apelsvoll har overvåket resultatene av ulike dyrkingsteknikker siden 1988. Foto: Nibio
Finmasket: Nibio Apelsvoll har overvåket resultatene av ulike dyrkingsteknikker siden 1988. Foto: Nibio

Landbruks- og matminister Olaug Bollestad skrev nylig i Nationen at jordbrukets klimamål om å øke opptak og lagring av karbon i jord «handler om å opprettholde eksisterende karboninnhold i jorda». Ordlyden mener vi er velvalgt, spesielt sett i lys av vår erfaring i Dyrkingssystemforsøket på Apelsvoll.

Forsøket ble startet for vel 30 år siden. Det sammenligner åpenåkersystem med allsidige husdyrsystem. Hensikten er å skaffe til veie kunnskap om systemenes helhetlige virkninger på produktivitet og jordsmonn så vel som miljøaspekter som avrenning av næringsstoffer mm.

Jordas tilstand ble undersøkt i 1988 før oppstarten av forsøket, og nye karbonmålinger ble utført i 2016. I denne perioden har karboninnholdet i jordas øvre halvmeter sunket med i gjennomsnitt 8 prosent (ca. 30 kg C/daa/år). Nedgangen varierer mellom systemene, men ingen av dem har vist en økning av karbonmengden over tid.

Dårligst ut kom et system med åpenåker (75 prosent korn, 25 prosent potet) med høstpløying og fjerning av halm, der nedgangen var 16 prosent.

Nesten like store nedganger ble målt i et økologisk åpenåkersystem med grønngjødsling hvert fjerde år og i et økologisk husdyrsystem med 50 prosent eng i omløpet. Noe mindre tap (9 prosent) fant vi i et åpenåkersystem med nedmolding av halmen, bruk av fangvekster og med vårharving som eneste jordarbeiding.

I den andre enden av skalaen fant vi et konvensjonelt husdyrsystem med 50 prosent eng i omløpet og med bruk av mineralgjødsel så vel som husdyrgjødsel, og i et økologisk husdyrsystem med 75 prosent eng i omløpet. I begge disse systemene var karboninnholdet blitt opprettholdt på omtrent samme nivå som i 1988.

På grunnlag av målte avlinger mv. har vi estimert mengdene av karbon som er tilført jorda over tid i form av planterester, røtter, husdyrgjødsel osv. Mengdene varierer fra 240 til 410 kg karbon pr. dekar og år i de ulike systemene.

Med unntak av ett system viser nedgangen i jordas karboninnhold nær sammenheng med avtakende tilførsel av karbon. Det trengs altså tilførsel av ca. 400 kg karbon pr. dekar og år for å opprettholde jordas karboninnhold over tid.

Annonse

"Med unntak av ett system viser nedgangen i jordas karboninnhold nær sammenheng med avtakende tilførsel av karbon."

Dette tilsvarer ca. 900 kg plantetørrstoff. Underjordisk tilførsel (røtter) ser ut til å være vel så viktig som overjordisk tilførsel, og dette taler for mer utstrakt bruk av fangvekster og eng.

Å bevare jordas karboninnhold er selvfølgelig positivt sett i klimasammenheng (alle monner drar), men vi vil gjerne også slå et slag for betydningen av organisk materiale for jordas produksjonsevne. Nedgang i organisk materiale (mold) reduserer jordas innhold av plantenæringsstoffer og dens lagringsevne for plantetilgjengelig vann. Det fører også til dårligere jordstruktur med mer klumpdannelse og mindre stabilitet.

I åpenåkersystemet med høstpløying har vi funnet stor nedgang i jordas motstand mot simulert nedbør. Dette gjør jorda mer utsatt for overflateerosjon.

Erfaringene våre i Dyrkingssystemforsøket tyder på at det er vanskelig å øke karbonlagring i ei jord som i utgangspunkt har et relativt høyt moldinnhold. Slik er situasjonen for mye norsk åkerjord hvor det tidligere er brukt allsidige omløp med husdyrgjødsel.

Med hjelp av tiltak som f.eks. nedmolding av halmrester og/eller bruk av eng og fangvekster i omløpet, kan man imidlertid hindre at karboninnholdet synker ytterligere. I likhet med det landbruks- og matminister Bollestad skrev i sitt innlegg, er derfor oppfordringen vår klar: Ta vare på den molden du har!

NIBIO Apelsvoll forskningsstasjon, Østre Toten

Hugh Riley, pensjonert seniorforsker

Trond Henriksen, seniorforsker

Audun Korsæth, seniorforsker

Neste artikkel

Luftsuppe om biogass