Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ta utslippene – ikke kua

Det er vanskelig å se hvor Cicero henter det faglige grunnlaget for sine beskyldninger.

Hva bidrar en Ciceros mistenkeliggjøring av landbruksnæringa med i klimadebatten, annet enn å bygge frontene enda steilere, spør generalsekretær Sigrid Hjørnegård i Norges Bondelag. Bildet er tatt hjemme på gården hennes på Kroer.Foto: Siri Juell Rasmussen
Hva bidrar en Ciceros mistenkeliggjøring av landbruksnæringa med i klimadebatten, annet enn å bygge frontene enda steilere, spør generalsekretær Sigrid Hjørnegård i Norges Bondelag. Bildet er tatt hjemme på gården hennes på Kroer.Foto: Siri Juell Rasmussen

Uttrykket «ta ballen, ikke mannen» sikter mot fair play og etterrettelighet. Budskapet bør også ligge til grunn når vi jakter gode klimaløsninger i landbruket og debatterer ny klimakunnskap.

Kua har ikke skapt klimaproblemet og det finnes ingen god grunn til å trekke opp motsetning mellom en norsk matproduksjon over hele landet og en god klimapolitikk i tråd med Parisavtalen. Landbruket har samtidig ingen god grunn til å la være å bidra i klimaarbeidet, og vi bør lete med lys og lykter for å gjøre norsk matproduksjon enda mer bærekraftig.

Representantskapet i Norges Bondelag vedtok nylig Landbrukets klimaplan. Planen viser hvordan ei samla landbruksnæring vil jobbe for å innfri klimaavtalen inngått med Norsk Bonde- og Småbrukarlag og regjeringa.

Det er uheldig av Cicero å bruke sin posisjon som forskningsinstitusjon til å komme med påstander om landbrukets intensjoner som vanskelig lar seg underbygge.

Mot 2030 skal vi sammen redusere klimagassutslipp og øke karbonopptaket i jorda med 5 millioner tonn CO2-ekvialenter. Dette skal skje gjennom et mangfold av gode løsninger som vil kutte utslipp av både metan, lystgass og CO2, samt øke opptaket av karbon i jord. Løsninger som vil forbedre norsk matproduksjon, heller enn å redusere norsk matproduksjon. Et alternativ til den kraftige reduksjonen i norsk husdyrhold og tap av over 6300 årsverk innen norsk jordbruk, som beskrives i Klimakur 2030.

Debatten om klimagassen metan har den siste tida fått stor oppmerksomhet. Men selv med tidvis høy temperatur i debatten om metanens oppvarmingseffekt, registrerer jeg ingen faglig uenighet om at dagens klimamodell er utilstrekkelig. Den såkalte GWP100-modellen tar ikke høyde for ulike klimagassers forskjellige levetid i atmosfæren. Som andre har også jeg stusset over at Klimakur 2030, en 1200 siders lang klimautredning fra Miljødirektoratet, ikke nevner usikkerheten dette kunnskapshullet påfører vår evne til å velge riktig strategi for å nå 1,5-gradersmålet i Parisavtalen.

Annonse

Samtidig mener jeg det er positivt at direktør i Miljødirektoratet, Ellen Hambro, anerkjenner kunnskapsutfordringen og har bedt forskningsinstitusjonen Cicero gjennomgå ny kunnskap om metodikk for å måle oppvarmingseffekten av kortlivede klimagasser som metan. Harde fronter, utilsikta eller ei, det må vi som deltar i klimadebatten tåle så lenge det er tufta på en diskusjon om det faglige grunnlaget og premissene for videre politikkutvikling.

Det jeg imidlertid vil advare sterkt mot er å bruke klimadebatten til mistenkeliggjøring og beskyldninger om vikarierende motiv. Dette er et synspunkt jeg er sikker på at mange klimaforskere, som i lang tid har møtt mye ufortjent mistro og mistillit i klimadebatten, deler med meg.

Det er derfor at jeg med stor undring jeg leser et innlegg i Nationen fra flere ansatte ved forskningsinstitusjonen Cicero som hevder at landbrukets oppmerksomhet rundt at metan er en kortlivd klimagass kan «ses på som en indikasjon på at jordbrukssektoren kommer til å argumentere for bruk av GWP*» for å innfri deler av vår klimaavtale med regjeringa.

Videre skriver de at «Om vi nærmer oss 2030 og ikke ligger an til å nå målet så kan jordbruksorganisasjonene bruke skyggeregnskapet og andre utslippsvektfaktorer enn standarden (GWP100) som argument for at det ikke ser så ille ut like vel, eller kanskje til og med at målet er faktisk nådd». Nærmere en beskyldning om at norsk landbruk vil lure seg unna en inngått avtale med norske myndigheter kan man vel neppe komme. En beskyldning vi som avtalepart ser svært alvorlig på.

Innlegget står på trykk bare få dager etter at et samlet representantskap i Norges Bondelag vedtok Landbrukets klimaplan. En plan hvor dagens klimametodikk, GWP100, ligger til grunn. Samtidig som vi forutsetter at klimaavtalens ambisjon om et forbedret utslippsregnskap følges opp. Det er derfor vanskelig å se hvor Cicero henter det faglige grunnlaget for sine beskyldninger.

Les Ciceros innlegg her:

Vi, som landbruk og avtalepart med myndighetene, må måles på hva vi gjør. Ciceros beskyldning oppleves som en lite etterrettelig måte å opptre på i en debatt hvor de kunnskapsbaserte argumentene burde stå i fokus. Jeg er også fristet til å spørre: Hva bidrar en slik mistenkeliggjøring av landbruksnæringa med i klimadebatten, annet enn å bygge frontene enda steilere?

Norges Bondelag ønsker en kunnskapsbasert debatt om klimaeffekten til metan. Et kunnskapsgrunnlag Cicero har fått i oppdrag fra myndighetene å utrede nærmere. Det er derfor uheldig av Cicero å bruke sin posisjon som forskningsinstitusjon til å komme med påstander om landbrukets intensjoner som vanskelig lar seg underbygge. Det svekker kunnskapsinstitusjonenes faglige autoritet i ei tid hvor vi trenger den som mest.

Neste artikkel

Forsvaret og Jesus