Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Systemdebatt eller politisk abdikasjon?

Når det etterlyses systemdebatt er det vanskelig å se en ny merkeordning som et godt svar.

Er virkelig forbrukerrollen egnet til å ta stilling til de etiske dimensjonene rundt matproduksjonen? Det skriver Einar Jacobsen i dette innlegget. Foto: Siri Juell Rasmussen
Er virkelig forbrukerrollen egnet til å ta stilling til de etiske dimensjonene rundt matproduksjonen? Det skriver Einar Jacobsen i dette innlegget. Foto: Siri Juell Rasmussen

I de siste ukene har det vært mange oppslag om mye Korona-smitte i tyske slakterier som har satt søkelyset på dårlig arbeidsforhold og manglende dyrevelferd i kjøttindustrien.

I en interessant kommentar fra Kari Gåsevatn «Billigkjøttsump» 27. Juni kan vi lese om Nicholas Wilkinson (SV) som foreslår at produkter med tysk kjøtt skal merkes med informasjon om antibiotikabruk. Matministeren, Olaug Bollestad (Krf), vender tommelen ned, mens artikkelforfatteren bifaller forslaget fra Wilkinson. Det er en selvfølgelig demokratisk rett at forbrukeren skal kunne ta informerte valg basert på opplysninger rundt produksjonsforholdene, argumenterer Gåsevatn.

Les artikken til Gåsvatn her:

Når det etterlyses systemdebatt er det vanskelig å se en ny merkeordning som et godt svar. Forslaget om merking uttrykker verken politisk handlekraft eller vilje til systemendring, snarere er det et uttrykk for politisk abdikasjon og en ytterligere konsolidering av EUs markedsliberalistiske ideologi.

Produksjonsforholdene som Wilkinson og Gåsevatn setter søkelyset på, er komplekse. En side er EUs fri-flyt-politikk som muliggjør bruk-og-kast av mennesker, usikre korttidskontrakter om man er så heldig å ha arbeidskontrakt – det artikkelen omtaler som menneskehandel og slavedrift. En annen side er dyrevelferd og intensiv ”just-in-time”-produksjon som avhenger av forebyggende bruk av antibiotika og derved økt resistensrisiko. Alle disse faktorene er i seg selv problematiske, men gir også Korona-viruset gode levekår.

Bare forbrukerne er opplyste nok, så vil de etterspørre de ”riktige” varene og dermed få produsentene til kappes om å tilby etiske produkter. Politikernes oppgave reduseres til å oppdra forbrukeren og tilrettelegge for at markedet ”fungerer”.

Annonse

Er virkelig forbrukerrollen egnet til å ta stilling til de etiske dimensjonene rundt matproduksjonen? Milliarder av kroner brukes på reklame hvis eneste funksjon er å manipulere forbrukeren til å ikke handle rasjonelt. Den fremste innsikten fra atferdspsykologien brukes til å plassere varene der de maksimerer mest mulig profitt.

Forbrukerjournalistikkens pristester og de insisterende slagordene om at ”det er dumt å betale for mye” og ”det billigste er ofte det beste” kverner i underbevisstheten når forbrukeren tvinges til å ta stilling til valget mellom to visuelt identiske produkter, men der det ene er dyrere enn det andre på grunn av et merke som garanterer en viss etisk produksjonsstandard. Det er i denne heseblesende kommersielle konteksten forbrukeren skal tvinges til å gjøre de veloverveide verdivalgene som endrer matproduksjonen i en etisk forsvarlig retning.

For at en merkeordning skal fungere, må kriteriene også følges opp i praksis. For at ingen skal jukse seg til et kvalitetsmerke og med det undergrave hele ordningen, krever det et tilsynsorgan med tilstrekkelig kompetanse.

Matmerking

Matpolitikk er et minefelt av motstridende oppfatninger rundt helseeffektene av GMO, grenseverdier for sprøytemidler, antibiotika og økologisk landbruk med mer. Informasjonsoverfloden er både tid- og ressurskrevende å sette seg inn i, selv for fagfolk – for lekfolk, snarere paralyserende enn klargjørende. For å virkeliggjøre skrivebordsteorien om ”den rasjonelle aktør” blir derfor matmerking et strategisk politisk verktøy.

Merket kommuniserer en viss etisk produksjonsstandard som skal muliggjøre rasjonelle valg, men det hviler altså på forutsetningen om at vi i rollen som forbrukere er etisk bevisste, og at denne bevisstheten trumfer vårt reklameinduserte begjær. I tillegg forutsetter teorien at det er mulig å kondensere all relevant informasjon omkring produksjonsforholdene til et enkelt entydig merke. Merket må skape tillit til at standardene er forståelige og ikke kompromittert av forhandlinger mellom næringsliv, politikere og bonde- og andre interesseorganisasjoner, men at de uttrykker standarder basert på uavhengige faglige og etiske vurderinger.

”Nyt Norge”-merket er en veletablert merkeordning som skal garantere norsk produksjon, men pryder også emballasjen til broilerkylling. En av de viktigste faktorene i denne produksjonen, er å skjerme produksjonslokalet fra det omkringliggende miljøet og produksjonen skjer industrielt med importert soyafôr, kunstig styrt dagslys og avlsdyr kontrollert av multinasjonale konsern. Den rene norske naturen som promoteres på ”Nyt Norges”- hjemmesider, er det altså helt avgjørende å stenge ute fra selve produksjonen!

Dette er bare ett eksempel, men viser hvor vanskelig det er å kondensere virkelighetens kompleksitet til et entydig merke.

I tillegg: For at en merkeordning skal fungere, må kriteriene også følges opp i praksis. For at ingen skal jukse seg til et kvalitetsmerke og med det undergrave hele ordningen, krever det et tilsynsorgan med tilstrekkelig kompetanse, ressurser og myndighet til å sanksjonere når regelbrudd skjer. Mattilsynet har i dag en slik funksjon, men den nylige knusende dommen fra Riksrevisjonens over dets manglende evne til å følge opp alvorlige dyrevelferdsbrudd, gir ikke akkurat grunn til optimisme.

Et kvart århundre med EØS-avtalen, 13 tusen EU-lover, suverenitets- og myndighetsoverføring til EU-organer og ”harmonisering ” av regelverk på de fleste politiske felt, har ribbet nasjonale politikere for reelt handlingsrom. Når Wilkinson setter sin lit til ”den opplyste forbrukeren”, reproduserer han i realiteten de markedsliberale forutsetningene som har forårsaket ”billigkjøttsumpen” og demonstrerer samtidig politikkens impotens.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Politikere på scenen