Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Sykehustjenestene i Innlandet

Som tidligere medlemmer av Stortingets sosialkomité og nåværende aktive i Helsetjenesteaksjonen (HTA) har vi fulgt debatten om den fremtidige sykehusstrukturen og sykehustjenestene i Innlandet.

Dårlig beredskap: Utviklingen med å sentralisere og etablere store sykehus har gjort at blant annet beredskap og reservekapasiteten ved uventede og store belastninger er svært dårlig, skriver forfatterne av kronikken. Illustrasjonsfoto: Mostphotos
Dårlig beredskap: Utviklingen med å sentralisere og etablere store sykehus har gjort at blant annet beredskap og reservekapasiteten ved uventede og store belastninger er svært dårlig, skriver forfatterne av kronikken. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

I 2001 ble den såkalte foretaksreformen, «Lov om helseforetak», vedtatt av et flertall på Stortinget. Denne reformen har ført til en sentralisering og såkalt effektivisering av spesialisthelsetjenesten. Begrep som «ventelister» ble endret til «ordrereserver», og «ferdigbehandlet» pasient ble endret til «utskrivningsklar» pasient.

Etableringen av sykehusene som helseforetak innebar i realiteten at en bedriftsøkonomisk målsetting trumfet helsepolitikk og faglige hensyn. Dette synet førte blant annet til en altfor stor reduksjon av sengekapasitet i Norge. I 1980 hadde vi om lag 22.000 somatiske sykehussenger. Dette er i dag, med 1,3 millioner flere innbyggere, redusert til 10.827 (Statistisk sentralbyrå 2019). Med et sterkt stigende folketall er allikevel sengekapasiteten ved våre sykehus mer enn halvert på snaue fire tiår! Vi har i dag om lag to somatiske sykehussenger per 1000 innbyggere, det er sammen med Sverige lavest i Europa.

"Etableringen av sykehusene som helseforetak innebar i realiteten at en bedriftsøkonomisk målsetting trumfet helsepolitikk og faglige hensyn."

Utviklingen med å sentralisere og etablere store, og etter noens mening «robuste» sykehus, har gjort at blant annet beredskap og reservekapasiteten ved uventede og store belastninger, som for eksempel pandemier og naturkatastrofer, er svært dårlig. Ved mange sykehus, og især de store og «robuste» som Ahus, Kalnes i Østfold, Haukeland og St. Olav er beleggsprosenten regelmessig omkring 100.

I forbindelse med pandemien, og så tidlig som 6. mars 2020, uttalte fagdirektør Svein Lie i Helsedirektoratet til NRK TV: «Det er ingen ledige senger ved norske sykehus. Det ligger pasienter i alle sengene». Og allerede våren 2020 ble det avlyst/utsatt over 250 000 somatiske undersøkelser og operasjoner og ca. 50 000 psykiatriske konsultasjoner for å frigjøre ressurser til å takle pandemien (VG 05.01.2020 og 16.04.2020). Dette bør lære oss at vi ikke har noen sykehussenger å miste, snarere tvert imot!

Annonse

Det sies at kostnadene på mellom 8 og 9 milliarder kroner til bygging av et nytt Mjøssykehus er «en gave» fra Stortinget. For det første er det helt feil, og for det andre har de fleste slike kostnadsoverslag vist seg å være alt for lave. Denne enorme summen er kun et lån som må tilbakebetales, og det vil bety økt driftskostnad på rundt 500 millioner pr år. Disse pengene må tas fra sykehusets inntekter, og vil med stor sannsynlighet påvirke driftssituasjonen for alle sykehusene i regionen.

Innlandet har en størrelse som kan sammenliknes med hele Danmark. Bare den realiteten tilsier at vi må beholde og videreutvikle de sykehusene vi har. Pandemien bør ha lært oss at kapasitets-spørsmålet er viktig. Dessverre har koronakommisjonen i for liten grad berørt dette, vi kan bare spekulere i om det er for å tildekke det faktum at sengetallet i norsk sykehusvesen har blitt for sterkt redusert.

Med den strukturen og de avstandene vi har i Innlandet mener vi de ressursene som det nå ser ut til at vi, bare som et minimum, må bruke på nytt hovedsykehus bør benyttes til videreutvikling av alle våre sykehus. Vi trenger akuttsykehus med god kompetanse nærmest mulig der folk bor, både i forhold til akuttbehandling og fødselsomsorg. Spesialisering og spisskompetanse må kunne fordeles mellom sykehusene.

Et eksempel er Gjøvik sykehus som innen kreftomsorgen har god kompetanse og bør kunne videreutvikle dette til et styrket tilbud for hele Innlandet. Elverum sykehus har stor betydning for akuttberedskapen i forhold til bl.a. turisme, forsvarets tilstedeværelse og aktiviteter. Flere av våre sykehus har stor betydning for utdanning og videreutvikling av helsefaget. Sykehus, med en slik posisjon og betydning, må styrkes istedenfor å svekkes.

Vi er også svært bekymret for tilbudet innen psykiatri og rusomsorg, og har bl.a. merket oss det sterke engasjementet for å beholde SI Reinsvoll og Sanderud. På denne bakgrunn mener vi det er nødvendig å se Hamar sykehus, inkludert Sanderud og Elverum, under ett.

Avslutningsvis finner vi det påkrevet å understreke at spesialisthelsetjenesten, slik den er organisert i dag, er helseforetakenes og statens ansvar. Det synes nå som om staten skal skyve mer ansvar over på kommunene, både økonomisk og helsefaglig. Dette skal tydeligvis skje i ly av Samhandlings-reformen, en samhandling som er nødvendig, men som ikke skal være en anledning til ansvarsfraskrivelse fra staten sin side.

Vår klare oppfordring er å ikke bygge et nytt prestisjemessig storsykehus, men utvikle de sykehusene vi har i Innlandet til fremtidsrettede, trygge, gode og forsvarlige akuttsykehus nær folk når det virkelig gjelder!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Litt mer vern kan oppveie litt for at vi driver med flatehogst mange steder