Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Sykehus Innlandet til Moelv - helt på jordet

Hvordan kan en tro at et sykehus som fører til mer trafikk, store parkeringsareal, nedbygging av matjord og tettstedsspredning bidrar til en bærekraftig utvikling?

Innsenderen mener Sykehuset Innlandet bør utvide her i Hamar. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Innsenderen mener Sykehuset Innlandet bør utvide her i Hamar. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Innlandet er på vei inn i fremtiden med et nytt sykehus og som alltid innebærer lokalisering debatt. At det blir hoderisting er forståelig når de velger et areal utenfor Moelv, mot all fornuft og bærekraftsmål. Vi har nok av eksempler på slik lokalisering, hvor den eneste begrunnelsen for lokaliseringen kan være at her var det ingen by som skulle få noe de andre byene ikke fikk.

Da får vi resultat som Høgskolen i Vestfold i god avstand fra både Horten og Tønsberg, eller Kalnes, sykehuset i Østfold langt vekk fra alt uten andre tilbud enn at det, riktig, ligger ute på et jorde.

Norge er et godt og velfungerende samfunn. Håndteringen av covid-19 har vist det. Vi har gode tjenester for alle og det er små forskjeller mellom folk. Vi har høyt inntektsnivå og høyt forbruk. Snur vi det siste, skårer vi desto dårligere på FNs bærekraftsmål som blant annet handler om utslipp og ressursbruk.

Bærekraftsmålene er en politisk overbygning for regjeringens arbeid nasjonalt og internasjonalt. Da skulle en også tro at det var førende for nivåene under regjeringen, at globale mål gjelder alle land – også Innlandet, for lokalisering av et sykehus.

Sult er et av bærekraftsmålene som bekymrer norske lokalpolitiker minst i henhold til funn fra Nordlandsforskning, i et land med marginalt klima for dyrking, lav selvberging og lite matjord. Men er det av den grunn betryggende at vi forsetter å omdisponere det lille av dyrkbar mark vi har i irreversible prosesser?

Statens lokalisering av sin virksomhet har stor samfunnsmessig betydning. Det påvirker blant annet reisemønster, trafikkvolum og klimautslipp. Plasseringen kan bidra til en fornuftig fortetting og styrke eksisterende sentrum som dag er preget av utarming, eller det motsatte, fortsette med neglisjering av bysentra og byspredning.

Det er fylkeskommuner og kommuner som har ansvar for, og plikt til, en lokal og regional innsats for en samfunns- og arealplanlegging i en bærekraftig retning. Vi vet at arealomdisponeringer er en av de største truslene for biologisk mangfold og at mobilitet er svært arealkrevende.

Hvordan kan en da tro at et sykehus som medfører dagpendling, økt tidsforbruk, mer trafikk, store parkeringsareal, nedbygging av matjord og tettstedsspredning bidrar til en bærekraftig utvikling?

Det ingen ting galt med Moelv, omgitt av et vakkert landskap omkring Mjøsa, men det er knapt det mest attraktive bosted med et heftig sentrum med et utbud av aktiviteter. Heller ikke har det et rikholdig tilbud av ulike botilbud og skoler, om en ikke da legger opp til enda mer byspredning.

Annonse

Det gir økt arealbehov, økt ressursbruk, og ikke minst går det på bekostning av arbeidstagerens fritid. Hvor mye av dagens timer skal vi benytte til arbeidsreiser når livskvalitet er å tilbringe mer tid med familien og sosiale aktiviteter? Og det kjennes på lommeboka.

"Moelv er vel heller ikke kjent som stedet hvor en iler til for å etablere andre kompetanse- eller forskningsmiljøer."

Moelv er vel heller ikke kjent som stedet hvor en iler til for å etablere andre kompetanse- eller forskningsmiljøer. De som har andre jobbmuligheter vil heller velge et arbeids- og bosted som gir dem dette, tid og nærhet, og dermed uteblir kompetansen som trengs til et nytt sykehus.

Grønn mobilitet dreier seg om ha høye ambisjoner i byplanlegging, tenke kortreist, kollektivtrafikk, sykkel og ikke minst gange. Det må planlegges for å innpasse transportmidler i hverdagen, på en bærekraftig og gjennomtenkt måte. Det gjøres neppe utenfor Moelv.

Det kan virke som om kommunene langs E6 febrilsk har dyrket frem den bilbaserte båndbyen-E6, med næringsetableringer som en slim-ål krøllende rundt E6, fra Innlandsportalen sør i Stange, via uforståelig godkjenning av nedbygging av matjord i Furnes, strukket helt opp nord for i Lillehammer. Dermed har de lykkes i å årelate sine byer og tettsteder som ligger igjen som forlatte og spøkelsesaktige.

Som en kontrast til dette står prisen «Attraktiv by» i 2015 til Trondheim for Trøndelag-regionens velvalgte løsning for plassering av St. Olavs Hospital som en bydel sentralt i byen. Prisen ble utdelt av Jan Tore Sanner, den gang kommunal- og moderniseringsminister. Det ble uttalt at dette var forbilledlig for offentlig planlegging, at et sykehus har mulighet til å spille en større rolle gjennom å bygge en by, og ikke kun være en institusjon.

Samtidig ble det pekt på det uheldige i at sykehus og andre offentlige institusjoner har blitt lagt utenfor byene i Norge. Det var utvist et samfunnsansvar og svart på de statlige planretningslinjene.

For Innlandet er den eksisterende senterstrukturen Hamar, og med potensialet til å være en motor som drahjelp for hele regionen. Det er stedet som kan forventes å skape minst biltrafikk per ansatt, pasient og besøkende, fordi det vil være god kollektivdekning – til Innlandet å være - og ikke minst ha flest mennesker boende i gang- og sykkelavstand i den fortettede ti-minutters byen. En plassering her kan skje uten å gå utenfor byggesonen, men hvor en bevarer natur, skog, friområder og dyrket mark.

I tillegg styrkes bylivet fordi sentrale funksjoner - aktiviteter og byliv - konsentreres samtidig som det fremmer handel, kultur og næring i sentrum. Det kommer pasienter, ansatte og allmennheten til gode.

Planlegging skal bidra til bærekraft og oppfylle bærekraftsmålene. Politikerne har gitt seg selv og fått verktøyet for å dreie utviklingen i riktig retning. Plan- og bygningsloven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og ikke minst framtidige generasjoner. Loven skal bidra til å samordne statlige, regionale og kommunale oppgaver og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser.

Da må de tørre å ta det i bruk, også de må handle globalt, et grønt taktskifte. Å legge avgjørelsen til organ som er illojale overfor regjering og internasjonale- og nasjonale føringer vedtatt av Stortinget bør ikke premieres.

Som innbygger forventer jeg at myndighetene forholder seg til dette. Og at politikerne håndhever det både nasjonalt og lokalt - at staten går foran som forbilde.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hjelp restaurantene