Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Stortinget må ta ansvaret

I min periode i rovviltnemda greide vi ikke å gjøre jobben godt nok. Konfliktene mellom beitedyr og rovvilt er fortsatt store.

Stortinget: Gunnar Alstad mener at Stortinget må ta ansvar for rovdyrpolitikken. 
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Stortinget: Gunnar Alstad mener at Stortinget må ta ansvar for rovdyrpolitikken. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Kvier seg for å sende sauen på beite (Nationen 29.05.20), Gir opp sau på grunn av rovdyr (Nationen 17.04.19), Nok en blodig sommer utenfor ulvesonen (Nationen 01.08.18). Slik kan vi går tilbake i Nationen sine arkiver og finne oppslag år etter år, tiår etter tiår.

Rovviltskadene følger sitt eget årshjul. Gaupeskader på kysten i mai, bjørneskader i indre deler av Trøndelag og Nord-Norge i juni, ulv i skogsområdene i juli, jerv i fjellområdene i august, og i reinbeiteområdene på vinterhalvåret og så videre. Slik gjentar det seg år etter år, tiår etter tiår.

I 2008 ble jeg valgt inn i den regionale rovviltnemda for region 6 (Trøndelag og Møre og Romsdal). Siden den gang har jeg vært så heldig å få følge rovviltforvaltninga tett, både i Trøndelag og resten av landet. Det har vært både lærerikt og frustrerende.

Rovviltnemda har hovedansvaret for forvaltning av rovvilt i regionen og skal utøve Stortinget og regjeringens føringer i rovviltpolitikken. Nemda skal ivareta den todelte målsettingen, med bærekraftige rovviltstammer og forutsigbarhet for beitenæringene.

I min periode i rovviltnemda greide vi ikke å gjøre jobben godt nok. Konfliktene mellom beitedyr og rovvilt er fortsatt store. De årlige tapene av rein, sau og lam på beite er formidabelt. Bestanden av jerv og gaupe i region 6 ligger langt over bestandsmålet, mens man ligger under bestandsmålet for bjørn.

… men rovviltnemda prøvde! Hvert år vedtok nemda en kvote for gaupejakt for å få bestanden ned mot bestandsmålet, men Klima- og miljødepartementet (KLD) overprøvde gang etter gang. Siden 2008 har KLD redusert nemda sine vedtak om gaupekvote i 10 av 12 år. Bortsett fra i 2013 har region 6 i alle år ligget langt over bestandsmålet for gaupe.

Behandlingen av rovviltnemdas vedtak om kvote for lisensfelling jerv viser samme mønster, hvert år påklaget og flere år redusert etter avgjørelse i KLD. Det var bare i 2017 at jervebestanden i region 6 var under bestandsmålet.

Annonse

For bjørn derimot har region 6 aldri nådd bestandsmålet på 3 årlige ynglinger, på tross av svært begrenset uttak av bjørn som gjør skade. De bjørnene som oppholder seg i Trøndelag er individer som lever i randen av en populasjon med sitt senter i Midt-Sverige. Dette må forvaltningen snart ta hensyn til og gjøre slik det står i Rovviltforliket (2011); Flere av våre rovdyr er en del av større skandinaviske stammer, forlikspartene ser det som naturlig å samarbeide med våre naboland om forvaltningen av relevante rovdyr.

Er det ikke nå på tide at Stortinget bruke handlingsrommet i Bernkonvensjonen, vektlegge ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter, ta konvensjonen om biologisk mangfold på alvor, og utformer en tydelig rovviltpolitikk slik at dyrelidelsene en dag kan ta slutt?

Handlingsrom

Forutsigbarhet gjennom en tydelig soneforvaltning (prioriterte beiteområder og prioriterte rovviltområder) er et av virkemidlene for å oppnå målene i rovviltpolitikken. Det er fastslått i rovviltforskriften og rovviltforlikene. Min erfaring er at når det gjelder praktisk handling så ser det ut til at soneforvaltninga har liten betydning. Husdyrnæringa i beiteprioriterte områdene som grenser til bjørnesonen og ulvesonen har fått kjenne det på kroppen i mange år. På tross av hyppige besøk av politikere og forvaltere som sier de forstår situasjonen, skjer det ikke uttak av rovvilt som gjør skade. Beitebrukerne i disse grenseområdet vil nok også denne sommeren oppleve store tap av dyr på beite. Det er i alle fall forutsigbart.

Hvordan kunne vi ha lyktes? Vi burde ha fått mulighet til å utøve den regionale rovviltforvaltninga. Med lokalkunnskapen som er i beitenæringene, med god dialog med næring- og miljøorganisasjoner og med dyktige fagfolk hos fylkesmannen og i kommunen hadde vi hatt de beste muligheter for å lykkes. Jeg har ennå til gode å møte de som ikke aksepterer de gjeldende bestandsmål for rovvilt, så lenge individer som gjør skade raskt blir tatt ut. Det burde være et godt utgangspunkt for å gjennomføre en forvaltning som reduserte konfliktene.

Hva må så gjøres? Miljødirektoratet og Fylkesmannen burde absolutt ha brukt handlingsrommet sitt bedre for å redusere konfliktnivået. KLD og klima- og miljøministeren burde ha lyttet mer til lokal kunnskap og hensyntatt de vedtak som er fattet av de regionale rovviltnemdene. Landbruksmyndighetene burde absolutt ha tatt en sterkere rolle for å ivareta den todelte målsetninga.

Men jeg mener vi må slutte å rette all kritikk mot statsrådene, departementene, Miljødirektoratet og Fylkesmannen for manglende måloppnåelse i rovviltpolitikken. De utfører sine oppdrag på vegne av storting og regjering. Det er Stortinget som må ordne opp!

Rovviltforlikene fra 2004 og 2011 er kompromiss, med mange selvmotsigelser og med et stort tolkningsrom for forvaltningen. Er det ikke nå på tide at Stortinget bruke handlingsrommet i Bernkonvensjonen, vektlegge ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter, ta konvensjonen om biologisk mangfold på alvor, og utformer en tydelig rovviltpolitikk slik at dyrelidelsene en dag kan ta slutt?

Vi trenger stortingspolitikere som ikke bare uttrykke stor forståelse for sau- og reindriftsnæringa sine utfordringer med rovvilt i media, men også stemmer slik de sier når de sitter i Stortingssalen. De 169 folkevalgte kan ikke lengre sitte stille, la debatten gå uten å delta, og la disse dyrelidelsene og avviklingen av beitenæringer fortsette videre år etter år, tiår etter tiår.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ulveforvaltningen og prinsippet om skålvekt