Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Stortinget må ta ansvar for norsk matproduksjon

Norsk jordbruk må levere på samfunnsoppdraget. Derfor må jordbrukspolitikken være sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig.

Ansvar: Jordbruksoppgjøret mellom bøndene og staten er, både ved avtale og brudd, kun forberedende til behandling i Stortinget, skriver en rekke organisasjoner i dette oppropet. Foto: Siri Juell Rasmussen
Ansvar: Jordbruksoppgjøret mellom bøndene og staten er, både ved avtale og brudd, kun forberedende til behandling i Stortinget, skriver en rekke organisasjoner i dette oppropet. Foto: Siri Juell Rasmussen

Denne våren har de fleste fått med seg hvor dårlig den norske bonden tjener – både på små og store bruk. Vi har fått ærlige historier om arbeidsmengde, bekymringer og dystre framtidsutsikter.

Høyere inntekt til bonden er imidlertid ikke et mål i seg selv, men det er et helt nødvendig virkemiddel for at jordbruket skal kunne levere på samfunnsoppdraget. Stortinget har fastsatt fire hovedmål for jordbrukspolitikken: Matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser.

Til tross for disse gode målene, har skiftende regjeringers politikk ført til at det hver dag legges ned to gårdsbruk, til at 14 prosent av jordbruksarealet vårt er ute av drift og at vi bruker under halvparten av de rike utmarksbeitene som dekker nesten halvparten av landarealet vårt. Det gjør at kulturlandskap gror igjen og at biologisk mangfold som beitedyr har tatt vare på i hundrevis av år forsvinner. Det har gitt oss en sjølforsyning på under 40 prosent. Det vil si at over 60 prosent av den maten vi spiser, inkludert råvarer til fiske- og dyrefôr, importeres. Dette gir dårlig matsikkerhet og setter matvareberedskapen i fare ved konflikter, handelsblokader, ekstremvær og lignende.

«Det er på høy tid at Stortinget tar større ansvar for landets matproduksjon.»

Ansvar

Situasjonen for norsk jordbruk og matproduksjon er svært alvorlig. Inntektsgapet mellom bønder og andre lønnsmottakere er på nærmere 200.000 kroner i snitt, slik Budsjettnemnda regner i dag. Rammevilkårene er så dårlige at neste generasjon ofte ikke vil ta over. De siste 20 årene har antall aktive gårdsbruk i Norge blitt redusert med 30.000 – fra 69.000 i 2000 til i underkant av 39.000 i dag. Fortsetter vi på samme kurs vil Norge i 2050 ha i underkant av 20.000 aktive gårdsbruk og en dårligere matvareberedskap. Kvalifisert arbeidskraft vil forsvinne fra distriktene, det lille jordbruksarealet vi har i Norge vil ikke utnyttes til det fulle, og de få bøndene som er igjen står uten naboer, nærbutikk og barneskole.

Denne utviklinga må snus dersom vi fortsatt skal ha åpne landskap, dyr på beite, seterdrift, trygg mat med svært lav antibiotikabruk, god dyrevelferd og grønne arbeidsplasser og verdiskaping over hele landet.

Jordbruk og matproduksjon er den største fastlandsnæringa i Norge. Næringsmiddelindustrien og jordbruket står for rundt 85.000 årsverk direkte. I tillegg sysselsetter jordbruket tusenvis utover egen næring. Mange bønder kombinerer også gårdsdrift med annet lønnet arbeid som lærer, innen helsetjenesten, snøbrøyting og lignende. Dette gir kvalifisert arbeidskraft i bygdene og et levende Norge. Det er et stort gode for storsamfunnet.

At alle land produserer den maten de kan til sin befolkning på sine naturgitte ressurser, er solidaritet i praksis. Å importere mat fra multinasjonale selskaper som presser ut småbønder og urfolk er ikke solidarisk. Gjennom handelsavtaler åpner regjeringa for stadig større importkvoter av varer vi kan produsere selv.

Det er på høy tid at Stortinget tar større ansvar for landets matproduksjon. Jordbruksoppgjøret mellom bøndene og staten er, både ved avtale og brudd, kun forberedende til behandling i Stortinget. Matproduksjon må i større grad bli en del av den offentlige debatten, og ikke minst i valgkampen til det kommende stortingsvalget.

Mens vi i år 2000 brukte 3 prosent av statsbudsjettet på jordbruk, bruker vi i dag kun drøye 1 prosent. Det er få politikkområder der en får så mye igjen for hver krone, som en gjør i jordbruket. Skal vi ha norsk matproduksjon og bruk av jord i hele landet i framtida trengs det både økt budsjettstøtte og en ny retning i jordbrukspolitikken. Det vil også sikre nødvendig råvaregrunnlag for næringsmiddelindustrien. Budsjettstøtten og virkemidlene må sikre et sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig jordbruk.

Organisasjonene som står bak dette oppropet krever derfor at:

At nedlegginga av gårdsbruk og setre må stanses og all jordbruksjord må holdes i drift

At sjølforsyningsgraden økes til minst 50 prosent, basert på norske ressurser

At inntektsgapet mellom jordbruket og øvrige grupper i samfunnet tettes i løpet av fire år

At mulighetsrommet i tollvernet må brukes

At norsk jordbruk fortsatt må bestå av sjøleiende bønder og familiejordbruk

Virkemidler som er tilpasset landet vi bor i. For eksempel må kvotetaket for kumjølk reduseres til 450 tonn og kvotetaket for geitemjølk reduseres til 200 tonn.

En kraftig opptrapping av virkemidler til å fornye gårdsbruk over hele landet

Rammevilkår som sikrer næringsmiddelindustri over hele landet

Et mål om 25 prosent økologisk jordbruksareal i 2030

Oppropet er underskrevet av: Kjersti Hoff, leder Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Mette Nord, forbundsleder Fagforbundet, Therese Hugstmyr Woie, leder Natur og Ungdom, Julie Rødje, leder Spire, Ida Beate Løken, Alliansen ny landbrukspolitikk, Jørn Eggum, forbundsleder Fellesforbundet, Frankie Rød, leder Ungdom mot EU, Markus Brun Hustad, daglig leder Økologisk Norge, Larissa Avelar, Latin-Amerikagruppene i Norge, Hege Skarrud, leder Attac, Monica Marcella Kjærstad, leder La humla suse, Anja Bakken Riise, leder Framtiden i våre hender, Elise Tunstrøm, leder i Norges Sosiale Forum, Are Einari Björklund Skau, på vegne av initiativet Ta havet tilbake og jorda i bruk

Neste artikkel

Tomme vannmagasiner er ikke bra for verken Norge eller de landene vi utveksler kraft med