Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skrantesyke hos villrein – usikker forekomst vil prege forvaltningen i år framover

Miljødirektoratet og Mattilsynet anbefalte 23. november ikke videre uttak av rein på Hardangervidda på grunn av lokal motstand. Det markerer et skille i forvaltningen av skrantesyke.

Lite smitte: Den omfattende overvåkingen av skrantesyke gjør at vi nå med sikkerhet vet at forekomsten er svært lav. Foto: Mostphotos
Lite smitte: Den omfattende overvåkingen av skrantesyke gjør at vi nå med sikkerhet vet at forekomsten er svært lav. Foto: Mostphotos

Vi hevder i kronikken «Skrantesyke som forventet i Nordfjella» (Nationen 26. nov.) at forståelsen av skrantesyke i store trekk har holdt seg siden 2016. Usikkerheten rundt forvaltningen er i hovedsak knyttet til det faktum at å oppdage og beregne forekomsten av skrantesyke er særs krevende i en tidlig fase av et utbrudd, til tross for omfattende overvåking.

Den omfattende overvåkingen av skrantesyke gjør at vi nå med sikkerhet vet at forekomsten er svært lav. Når Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) i 2017 ga sin vurdering om Nordfjella, var det imidlertid stor usikkerhet om utbredelse av skrantesyke.

Det er et nesten ufattelig inngripende tiltak å fjerne en hel villreinstamme, men det er ingen sikre alternativer om målet er å utrydde skrantesyke. Uttak av stammen i Nordfjella var derfor basert på en forståelse om at man selvsagt håpet å fjerne skrantesyke fra hele Norge, men at uttaket også er «av hensyn til» Nordfjella på lang sikt.

I en tidlig epidemisk fase, antar vi at et infisert dyr vil smitte kun 1-2 andre dyr i løpet av de 2-3 årene det er infisert.

"Man har gjennomgående oppdaget smitten for seint til å klare og stoppe utbrudd i USA og Canada."

Skrantesyke er derfor notorisk vanskelig å oppdage i en tidlig fase av en epidemi. Man har gjennomgående oppdaget smitten for seint til å klare og stoppe utbrudd i USA og Canada. Fra 2019 ble derfor omfattende ekstra avskyting av rein i Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda iverksatt for å øke sjansen for å oppdage skrantesyke i en tidlig fase.

Ingen CWD-positive dyr ble funnet i jakta i 2019. «Friskmeldings-statistikken» advarte likevel fortsatt om at faren ikke var over, men optimismen om at skrantesyke var utryddet var stor!

Den omfattende avskytingen av bukk i jakten på smittestoffet ga til slutt det resultatet alle fryktet: en storbukk skutt 3. september 2020 på Hardangervidda testet positivt. En bekreftelse på at skrantesyke er vanskelig å oppdage ved lave nivåer.

Bukken hadde smitte kun i lymfesystemet, hvilket indikerer at den trolig har blitt smittet etter uttaket i Nordfjella i 2018. Genetiske analyser viste seinere at denne bukken mest sannsynlig har sin opprinnelse fra Hardangervidda. Den har trolig blitt smittet av et annet individ på vidda.

Vi kan dele et utbrudd av skrantesyke inn i tre faser; tidlig fase (<1%), mellomfase (1-3%) og sein (endemisk) fase (>3%). Nordfjella var i en mellomfase med en andel på 1,5% infiserte blant voksen bukk. I senere faser antas «smittetallet» å øke kraftig etter hvert som nivået av miljøsmitte øker.

I en endemisk fase, med kanskje så mye som 20-50% infiserte dyr, vil man forvente nedgang i bestandene. Simuleringer viser at så lenge det er et fåtall infiserte dyr i en bestand, er det en viss sjanse for at det ikke blir utbrudd. Man kan øke sjansen for at smitten skal dø ut, hvis man tar harde jaktuttak i en tidlig fase. Det er derfor det haster med å gjennomføre tiltak.

Det er kun påvist en smittet bukk, og dermed et krevende utgangspunkt for å beregne forekomst. Det mest sannsynlige tallet er i dag kun 1-2 smittede bukker, men det kan være alt fra null til 10-20 smittede dyr! Usikkerheten gjør at vi kan stå ovenfor helt ulike situasjoner:

Scenario 0: Ingen infiserte.

Scenario 1: Bare et par smittede bukker.

Scenario 2: Noen bukker og et par simler.

Scenario 3: En 10-20 infiserte dyr, både simler og bukk.

Venter man med tiltak, øker sjansen for å gå fra scenario 1 til 2 til 3. Havner vi i scenario 3, står vi ovenfor en situasjon med å måtte forholde oss til skrantesyke i all framtid. Eller man må ta ut hele stammen.

Effekten av foreslåtte tiltak på Hardangervidda vil avhenge av hva som er forekomsten av skrantesyke. Vanlige jaktuttak har statistisk sett nær ingen sjanse til å klare å ta ut selv kun 2 infiserte bukker. Et uttak av all bukk vil fjerne alle infiserte dyr hvis vi er i scenario 1. Uttak av all bukk og hardt uttak av simler, har en viss sjanse for dette også i scenario 2, avhengig av hvor langt ned man er villig til å skyte simlesegmentet. Er man i scenario 3, er det lite sannsynlig at det er mulig å utrydde skrantesyke uten å ta ut hele stammen.

Forskning antyder at lav bukkeandel senker selve smitteraten, mer enn det selve bestandstettheten gjør. Derfor er det ekstra viktig å ta ut hele bukkesegmentet. En «rotasjon» i simlesegmentet gjennom uttak er også nødvendig om vi er i scenario 2, siden dette senker tiden hver enkelt simle kan spre smitte.

Smitteraten vil derfor synke i en fase med nedskyting, men hvor langt må man skyte ned før man stopper? Det er usikkert om tiltakene er nok til å utrydde skrantesyke på Hardangervidda, men det vil uansett bidra til å begrense smittespredning.

Jakta 2021 nådde ikke høstings-målene som ble satt. Myndighetene bøyer nå av for lokal motstand og følger ikke opp vurderingene fra VKM.

Det kan gå bra (scenario 0), men det øker sjansen for at vi om 5-10 år diskuterer om vi bør ta ut hele stammen. Da er faren stor for at smitten har spredd seg videre til nærliggende villreinområder i Langfjella og kanskje til andre hjortedyr, og at vi må leve med skrantesyke. Da må vi etter hvert akseptere lavere årlig rekruttering i stammen, og kassere mye av kjøttet vi skal høste. Det er skrantesyke som forventet. Et mareritt!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Villreinjakta startar – kan få tilskot til å fly ut slakt med helikopter