Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Sett forskningen i arbeid

Politikk er politikk, og kunnskap er kunnskap. En kunnskapsbasert samfunnsutvikling avhenger av at de to sfærene møtes på konstruktive måter.  Det er nok av eksempler på at dette feiler – men hva skal til for å lykkes?

Kunnskap trengs: Et aktuelt eksempel på verdien av uavhengig kunnskapsgrunnlag er håndteringen av skrantesjuke, en fryktet prionsykdom som truer våre villreinsbestander, skriver forfatterne av kronikken. Foto: Mostphotos
Kunnskap trengs: Et aktuelt eksempel på verdien av uavhengig kunnskapsgrunnlag er håndteringen av skrantesjuke, en fryktet prionsykdom som truer våre villreinsbestander, skriver forfatterne av kronikken. Foto: Mostphotos

Verden står overfor store samfunnsutfordringer, mange av disse finner vi i skjæringspunktet mellom mat, matproduksjon, helse, miljø, natur og klima. For å løse disse må vi avveie kunnskap fra ulike fagområder, og prioritere på tvers av samfunnssektorer.

Det er en krevende øvelse, og ofte blir det strid om fakta: Er skogplanting egentlig bra for klimaet? Hva bør vi egentlig spise – for helsa, og for kloden? Hva slags mat bør produseres i Norge, og hvordan?

Dersom vi kunne starte disse vanskelige diskusjonene fra en felles forståelse av hva som er relevante fakta i saken, ville vi kunne fokusere på å vurdere muligheter og ulike politiske løsninger. Hvordan kommer vi dit?

Internasjonalt løses komplekse kunnskapsbehov gjerne gjennom såkalte synteserapporter. FNs klimapanel og Det internasjonale naturpanelet sammenfatter for eksempel all tilgjengelig kunnskap om tilstanden og utviklingen for verdens klima og natur. Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet, EFSA, utarbeider risikovurderinger og andre kunnskapssynteser til støtte for EUs politikk for å sikre mattryggheten.

Disse organene har det til felles at de er bredt sammensatte, faglig uavhengige, bruker vitenskapelig anerkjente metoder, og formidler både kunnskapsstatus og usikkerhet.

Et aktuelt norsk eksempel på verdien av uavhengig kunnskapsgrunnlag er håndteringen av skrantesjuke, en fryktet prionsykdom som truer våre villreinsbestander og andre hjortedyr. Nyheten om at en rein i Nordfjella var smittet av sykdommen våren 2016 skapte uro hos både myndigheter og lokalbefolkning.

Skrantesjuke hadde aldri tidligere vært rapportert i Europa, og spørsmålene var mange: hvordan hadde sykdommen kommet hit, hvor utbredt var den, og først og fremst – kunne vi få bukt med den, og hvordan skulle vi eventuelt gå fram ?

Mye er ukjent ved sykdommen, og samfunnets håndtering av den har vidtrekkende konsekvenser for naturmangfold, dyrevelferd, dyrehelse, human helse, miljøforvaltning og næringsinteresser. På oppdrag fra myndighetene har Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) gjennomført flere kunnskapssynteser gjennom de siste fem årene der vi har sammenstilt et bredt, relevant og tverrfaglig beslutningsgrunnlag for håndtering av skrantesyken.

"For å sikre gode, kunnskapsbaserte løsninger på de store samfunnsutfordringene må alle kunne stole på og være enige om fakta."

Rapportene viser at det er vanskelig å få bukt med prionsykdommer i naturen. Skal vi lykkes må vi gå drastisk til verks; starte tidlig, isolere og slå ned utbrudd, og vi må begrense risiko for videre spredning gjennom å redusere viktige smitteveier og smittebærere. Basert på disse rapportene valgte myndighetene å ta ut hele villreinbestanden i Nordfjella, og legge begrensinger på jakt og landbruk i områdene rundt. Så vil historien vise om det var tilstrekkelig.

Annonse

Disse eksemplene viser at en vitenskapelig kunnskapssyntese er noe annet og mer enn et enkeltstående forskningsresultat. Syntesenes verdi ligger i at de gir et helhetsbilde av all kunnskap som finnes om en problemstilling. Så hvordan vi kan legge til rette for at kunnskapssynteser i større grad tas i bruk når vi skal løse de store samfunnsutfordringene?

Som et bidrag til dette publiserte VKM i 2020 en uttalelse om uavhengige kunnskapssynteser som grunnlag for kunnskapsbaserte beslutninger i samfunnet, der vi på grunnlag av mer enn 15 års erfaring spurte vi oss selv: Hva skal til for å produsere uavhengige kunnskapssynteser, og for at disse skal bidra til gode beslutninger og beslutningsprosesser i samfunnet?

I uttalelsen oppsummerer vi noen grunnleggende forutsetninger:

* Spørsmålet som skal besvares må være presist formulert, det må kunne besvares vitenskapelig, og svarene må være relevante og nyttige for beslutningstakerne.

* Vi må ta i bruk systematiske metoder som sikrer at all relevant kunnskap vurderes og sammenfattes på en etterprøvbar måte.

* Det er viktig å være tydelig på usikkerhet – hvor feil kan konklusjonene være? – og peke på ny kunnskap som kan redusere usikkerheten. Og ikke minst: det må være åpenhet om alle forhold som har betydning for gjennomføring av kunnskapssyntesen.  Åpenhet er spesielt viktig i kriser og i situasjoner hvor myndighetene må fatte beslutninger raskt.

Faglig uavhengighet er selve nøkkelen til at alle, på tvers av politisk ståsted og sektortilknytning, skal kunne ha tillit til og være enige om å bygge beslutninger på et felles kunnskapsgrunnlag. Da må de som sammenstiller kunnskapen ikke selv ha interesser i saken, eller stå i et avhengighetsforhold til noen som har det.

For å få til dette må vi sikre uavhengighet og en tydelig rollefordeling mellom de som bestiller og skal bruke kunnskapssyntesen, og de som sammenstiller den vitenskapelige kunnskapen. Gjennom å involvere ulike fagmiljøer og fagtradisjoner sikrer vi tverrfaglig kompetanse og unngår skjevheter eller ekkokammereffekter i vurderingene. Det er spesielt viktig når kunnskapsgrunnlaget skal brukes i sammensatte og kontroversielle beslutninger.

For å sikre gode, kunnskapsbaserte løsninger på de store samfunnsutfordringene må alle kunne stole på og være enige om fakta. Både internasjonale og norske erfaringer viser at dette sikrer vi best vi gjennom åpne prosesser, etterprøvbare metoder, og tydelig rollefordeling i skjæringspunktet mellom kunnskap, verdispørsmål og politikk. 

Kunnskapsinstitusjoner, forvaltning, politiske myndigheter og befolkningen har felles interesser i å sikre at forskning og kunnskap brukes på en best mulig måte for å få til en god, kunnskapsbasert og bærekraftig samfunnsutvikling.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Oslo Høyres arroganse overfor «de utenfor»