Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Rødlistet villaks trenger livskraftige laksefiskere

Artsdatabanken endrer i dag villaksens status fra livskraftig til nær truet, og flytter den inn på rødlista. Noe av det viktigste vi kan gjøre for villaksen er å forhindre at laksefiskeren følger samme vei.

Unikt: Laksefiske er en unik naturopplevelse med svært høy status i reiselivsmarkedet. Samtidig er det en aktivitet som har vært tilgjengelig for alle samfunnslag i hele Norge, skriver forfatteren av innlegget. Illustrasjonsfoto: Mostphotos
Unikt: Laksefiske er en unik naturopplevelse med svært høy status i reiselivsmarkedet. Samtidig er det en aktivitet som har vært tilgjengelig for alle samfunnslag i hele Norge, skriver forfatteren av innlegget. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Jeg var 14 år da jeg landet min aller første laks på slutten av 80-tallet. Kroken glapp ut da jeg trakk den opp på elvebredden, så jeg måtte ta rennafart i vadestøvlene og sklitakle fisken inn på sikkert land. Det sølvblanke byttet ble løftet over hodet som om det var selveste kongepokalen.

Laksefiske er en unik naturopplevelse med svært høy status i reiselivsmarkedet. Samtidig er det en aktivitet som har vært tilgjengelig for alle samfunnslag i hele Norge, helt siden fritidsfiskets begynnelse. Inngangsterskelen har vært lav, både med tanke på kostnad, utstyr og kunnskap. Dette har gjort laksefiske til folkefiske, og en av våre flotteste friluftstradisjoner.

Stas: Her kronikkforfatteren som ung laksefisker på slutten av 80-tallet. Foto: Privat
Stas: Her kronikkforfatteren som ung laksefisker på slutten av 80-tallet. Foto: Privat

Mye har imidlertid endret seg for den norske villaksen siden jeg fikk min ilddåp ved Orklas bredd. Det totale antallet villaks som går opp i elvene er halvert de siste 30 årene. Organisasjonen Norske Lakseelver meldte nylig at årets sesong, med en anslått totalfangst i elvene på 86.000 laks, trolig er den dårligste i nyere tid.

La det være sagt med én gang: folkefisket etter laks er ikke en av skurkene i forklaringen på tilbakegangen. «Overbeskatning foregår i liten grad, på grunn av effektiv regulering av fisket», sier Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.

"Folkefisket etter laks er ikke en av skurkene i forklaringen på tilbakegangen."

I tillegg til potensielt overfiske, har vannkraftproduksjon, påvirkning fra lakseoppdrett, landbruksforurensning og en rekke andre faktorer blitt satt under lupen av forskerne. Konklusjonen er klar: Det er oppdrettsindustrien, med genforurensning fra rømt laks og en enorm produksjon av lus, som har mest å svare for.

Politikken som styrer oppdrettsindustrien ligger langt utenfor den jevne laksefisker og elveeier sin påvirkningskraft. Like fullt må aktørene i elvefisket bidra med sitt, innenfor det de faktisk kan gjøre noe med.

I en rekke lakseelver, som for eksmepel Gaula og Orkla, har dette bidraget kommet i form av strenge fangstkvoter, og et rettet fiske. Et rettet fiske kan sammenlignes med rettet avskytning i elg- og hjortejakt.

En jeger kan beslutte å ikke skyte dyr av en bestemt art, kjønn eller alder. For en laksefisker er det imidlertid umulig å beslutte at for eksempel en hunnlaks eller en sjøørret ikke skal bite på kroken. Det er her gjenutsetting, eller «catch & release», kommer inn i bildet.

Når viktige produksjonsdyr, som for eksempel hunnlaks og storlaks, settes skånsomt tilbake i elva, blir det mulig å opprettholde lengden på en allerede kort fiskesesong (2-3 måneder i de fleste elver), med den aktiviteten og verdiskapingen som hører til.

Annonse

I 2020 var det cirka 75.000 som fisket laks i Norge. Omsetningen i laksefisket utgjør i dag drøyt 1,2 milliarder kroner, og gir et betydelig bidrag til lokaløkonomien og forvaltningsarbeidet i elvedalene.

Det er dokumentert lav dødelighet hos laks som håndteres og gjenutsettes på en forsvarlig måte. Likevel pågår det en høyst legitim diskusjon om dyreetikken i dette. Spørsmålet kan være vanskeligere å ta stilling til enn det kanskje ser ut til for mange ved første øyekast.

For uavhengig av om man velger å avlive eller gjenutsette laksen, er selve fisket og hendelsesforløpet inntil den ligger i håven identisk. Derfor er det flere som mener at vi må diskutere det etiske ved selve sportsfisket, heller enn gjenutsettingen.

Den drøftingen fortjener større plass enn jeg har til rådighet her, så jeg nøyer meg med å konstatere at gjenutsetting av fisk er lovlig i Norge per i dag, og økende i omfang.

Å se forskjell på arter og kjønn i ei lakseelv krever kunnskap. Dessuten er det å løsne kroken fra, og deretter gjenutsette en sprellende storlaks på en forsvarlig måte, slett ikke enkelt.

Fisken skal ikke løftes etter sporden eller tas opp av vannet, og avkroking og gjenutsetting skal skje uten at slimlaget skades, gjellene berøres, eller ryggsøylen og andre vitale organer tar skade.

For 30 år siden kunne jeg bekymringsløst pælme fangsten inn i buskene bak meg, lykkelig uvitende om det var hann- eller hunnlaks, eller sjøørret, for den saks skyld. Der hvor det før var plass for uskyld, siver nå ansvaret i økende grad inn.

Behovet for grunnferdigheter bidrar til å heve terskelen for deltakelse i laksefisket, og rokker dermed ved det norske laksefiskets folkelige profil. Økte kompetansekrav er imidlertid en pris vi må være villig til å betale, for hvis en elv tåler et visst uttak av laks gjennom et rettet fiske, bør muligheten gripes begjærlig.

Alternativet er at fisket må innkortes eller stenges. Laksen reduseres fort til en museumsgjenstand vi kun kan se, men ikke røre, og dermed er vi i en skummel spiral.

Et aktivt og utbredt laksefiske gir nemlig motivasjon til et stort antall entusiastiske «vaktbikkjer»: Elveeiere og laksefiskere som følger alt fra veiutbygging og landbruk, til vannkraftproduksjon og lakseoppdrett med argusøyne, for at det ikke skal påvirke villaksen negativt.

Dersom sportsfisket reduseres vil engasjementet for villaksen sakte men sikkert dreies mot andre næringsveier og hobbyer. Den politiske interessen for villaksen som fremdeles måtte finnes, vil også svinne hen, i takt med reduserte ringvirkninger fra laksefisketurisme. Potensielle forurensere får dermed et friere spillerom, og laksen taper igjen.

Forutsetningene for et forsvarlig, rettet laksefiske må styrkes gjennom informasjon, kursing og flere guider og veiledere langs elvene. Elveeierlag, sportsfiskeforeninger og myndigheter må samarbeide målrettet om å gjøre det så lett og innbydende som mulig å bli en opplyst og kompetent laksefisker.

Hvis ikke kan også laksefiskeren ende opp med endret status fra livskraftig til nær truet. Og da er det definitivt ingen vei tilbake fra rødlista for villaksen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Skal et fungerende nødnett være opp til kommersielle aktører?