Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Renter og inflasjon

Når det først er slik at den samlede etterspørselen er større enn tilbudet, vil de økonomiske lovene tilsi at vi får prisstigning.

Rentehopp: Sentralbanksjef Ida Wolden Bache kunngjorde 23. juni at Norges Bank setter opp styringsrenta med 0,5 prosentpoeng til 1,25 prosent. Foto: Heiko Junge / NTB
Rentehopp: Sentralbanksjef Ida Wolden Bache kunngjorde 23. juni at Norges Bank setter opp styringsrenta med 0,5 prosentpoeng til 1,25 prosent. Foto: Heiko Junge / NTB

Nationens kommentator, Eva Nordlund, reiser i en artikkel 30. juni spørsmål om hva Norges Bank driver med. Hun berømmer sjeføkonom i Eika gruppen, Jan Ludvig Andreassen, som sies å være så og si den eneste økonomen (i bankenes tjeneste) som evner å stille spørsmål rundt penge – og finanspolitikken.

Andreassen har karakterisert NBs renteøkninger som pubertal pengepolitikk. Nordlund anfører videre at renteøkningen medfører at folk flest må avlevere kjøpekraft til bankene. Det er flere påstander og utsagn i artikkelen som påkaller en kommentar:

Norsk økonomi har for tiden tilnærmet full kapasitetsutnyttelse. Dette kommer blant annet til syne ved at det er mangel på arbeidskraft innenfor en rekke sektorer. Den samlede etterspørselen etter varer og tjenester (fra privat sektor og fra offentlig sektor) er større enn hva norsk økonomi kan levere.

Dette har nok flere årsaker. En av årsakene er antakelig at det ble stimulert mer enn nødvendig ved bruk av offentlige midler (egentlig, ved uttak fra oljefondet), under pandemien. Virkningen av pandemien ble mer kortvarig enn hva mange fryktet, og aktiviteten i det man gikk ut av pandemien, tok seg raskere opp enn tidligere antatt.

Myndighetenes stimulering av oljesektoren, gjennom endringer i petroleumsbeskatningen, fikk stor betydning. Vi fikk store investeringer i oljesektoren, noe som krever betydelige ressurser i form av varer, tjenester og arbeidskraft. Her gikk den daværende opposisjonen lengre enn Solberg-regjeringen i stimulans overfor oljeindustrien. Det er mye som tyder på at man her kom i skade for å innta for mye Møllers tran.

Når det først er slik at den samlede etterspørselen er større enn tilbudet, vil de økonomiske lovene tilsi at vi får prisstigning. Det har vi sett, ved at prisstigningen har skutt fart, og utgjør nå 5,7 prosent på årsbasis. Noe av dette kan nok sies å være situasjonspreget, eksempelvis leveringsproblem i internasjonal varehandel, indirekte virkninger av krigen i Ukraina etc. Men det står ikke til å nekte at også det som kalles «kjerneinflasjonen» er høy.

I en slik situasjon forventes det at myndighetene søker å styre utviklingen slik at ikke inflasjonen «biter seg fast». Å la humla suse, vil ikke være akseptabelt. Her må en huske på at vedvarende prisstigning virker usosialt, ved at dette i størst grad, vil ramme innbyggere/familier som må bruke en forholdsmessig stor del av sine løpende inntekter til kjøp av varer og tjenester.

"Slik økonomien nå en gang er innrettet, har myndighetene et begrenset arsenal av virkemidler som kan brukes."

Men slik økonomien nå en gang er innrettet, så har myndighetene et begrenset arsenal av virkemidler som kan brukes: Man kan dra inn kjøpekraft ved å øke skatter og avgifter.

Dersom man begrenser skatteøkningen til de med høyere inntekter, kan nok dette forsvares, rent sosialt. Men en slik skatteøkning, alene, vil uansett ikke være nok. Det er også problematisk å endre skattereglene midt i et inntektsår. Det er også usikkert om en mindretallsregjering vil få Stortinget med på slike grep.

Et annet virkemiddel, er reduksjon av offentlig pengebruk. Da avtar etterspørselen etter varer og tjenester. Dette har Regjeringen for så vidt forsøkt i revidert budsjett. Men også det er krevende. Mye av pengebruken er bundet opp. Og dersom man vil utsette, eller forskyve, vedtatte prosjekt, medfører det regelmessig det renest ramaskrik.

De innsparingene som til syvende og sist ble vedtatt i revidert, er neppe i seg selv tilstrekkelige til å «kjøle ned» norsk økonomi.

Det som så gjenstår, er «rentevåpnet.» Rentenivået håndteres av NB, i henhold til lov og instruks. Nationens kommentator unnlater å gjøre oppmerksom på at rentenivået har vært kunstig lavt i en periode på 10-12 år, fram til nå.

Dersom en ser på perioden 1990-2008, varierte styringsrenten mellom 1,75 og 11 prosent, med et tyngdepunkt rundt 5-6 prosent. Renten er egentlig «prisen på penger». Når renten blir svært lav, ned mot 0 prosent, bidrar det til øket etterspørsel etter eiendommer og kapitalgjenstander.

Lav rente er i seg selv prisdrivende. Det kan endog tenkes at for lav rente fører til spekulative investeringer, og investeringer i formuesgoder som ikke er samfunnsmessig lønnsomme i et lengre perspektiv. Når NB har satt styringsrenten til 1,25 prosent, så følger banken egentlig kun opp sitt mandat, ved å bidra til at ikke prisene løper løpsk.

Det blir for øvrig svært forvirrende når det i Nordlunds kommentar blir hevdet at .. nå skal vi avlevere mer kjøpekraft til bankene. Et høyere rentenivå vil (også) innebære at bankene må betale mer for sin funding, med andre ord høyere renter på de bankinnskudd og obligasjoner, som finansierer utlån fra norske banker. Det er ikke slik at en generell økning i rentenivået kommer bankene til gode.

Det er nok slik, at en økning i rentenivået kan gi usosiale utslag, og ellers virke ugunstig overfor enkeltpersoner og grupper. Men etter alt å dømme, er tiltagende prisstigning et langt dårligere alternativ. Så er det også slik at verken Nationens kommentator eller sjeføkonom Andreassen har kunnet vise til noen god plan for å temme prisstigningen, hvis man da ikke skal bruke rentevåpenet.

Avslutningsvis: Både Nationen, og vi andre, bør nok minne finansministeren om at redusert offentlig pengebruk ett år og to fram i tid, antakelig er det mest treffsikre våpenet for å stabilisere økonomien. Men heller ikke det er enkelt.

Neste artikkel

Villedende fra Sellæg