Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Regionalisering og statlig lureri

Under Solberg-regimet gjelder sentralisering og atter sentralisering.

Statsminister Erna Solberg. Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix
Statsminister Erna Solberg. Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix

Tidligere Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (nå finansminister) sendte i sin tid ut «Meld. St. 22 (2015–2016): Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver» til Stortinget. Her meldes det om at et antall på 10 regioner som et naturlig tall for sammenslåtte fylkeskommuner. Videre oppfordres fylkeskommunene til å gå inni forhandlinger seg imellom, og bli klar for sammenslåing allerede i desember 2016.

Det skjedde ikke, men sammenslåingene de kom. Det ble 11 såkalte regioner ut av prosessen: Konflikter ble virvlet opp og flere underlige konstruksjoner oppsto som Viken (Østfold, Akershus og Buskerud) og gigant regionen Finnmark og Tromsø og Innlandet (Oppland og Hedmark).

Det varsles lokalt om oppsplitting av flere av disse regionene ved et regjeringsskifte til venstreside 2021. Sammenslåingene foregikk ikke etter noen ledetråd eller en modell, bare tilfeldigheter rådde forhandlingene.

Solberg-regjeringen lovet flere oppgaver til disse større regionene, men uten å være konkret. Så har det også blitt slik at noen få oppgaver regionaliseres med det til felles at regjeringen har benyttet anledningen til å overføre utgifter fra stat til fylkeskommune/region og budsjettproblemer oppstår. Det gjelder særlig transport og ferjetrafikk, veier og bruer og annen infrastruktur.

Det siste er at staten vil kvitte seg med gamle, slitte fiskerihavner som omtales som mulige miljøbomber. Men de nordlige fylkeskommunene nekter å ta over for det vil koste dyrt.

Regionreformen fragmenterer statens ansvar i den tro at det skal styrke regionene, men det er nå en regionalpolitisk erkjennelse at det bare fører til mer byråkrati.

Opprøret er i gang. Det dokumenteres at regjeringen bevisst har kuttet i flere ordninger som er rettet mot distriktene og særlig mot vår nordligste landsdel, redusert og sentralisert offentlige tjenester og ført en avgiftspolitikk som rammer viktige tilbud for befolkningen.

Det går an å trekke paralleller til andre oppgaver som er overført til fylkeskommunene, som blant annet nevnt fylkesveinettet og videre vern av kulturminner. I begge disse eksemplene har staten overført mindre penger enn det den selv brukte da den hadde ansvaret for oppgaven.

Annonse

Hvilke modell var retningsgivende for regionreformen? Åpenbart den danske modellen med både kommunesammenslåing og amter som ble slått sammen til 5 regioner. Det ble feil. Om kunnskapsgrunnlaget hadde vært der kunne høyreregjeringen ha valgt den vellykkede franske modellen med store regioner og uten kommunesammenslåinger. Denne modellen er så absolutt mer relevant for det vidstrakte Norge som ikke inkluderte kommunesammenslåing.

Regionbegrepet kan brukes om større administrative enheter og som erstatning for fylker/fylkeskommuner. Men begrepet brukes også om geografiske områder som fungerer sammen økonomisk og sosialt, uten at de har administrative bånd som knytter dem sammen. Slike regioner kalles ofte funksjonelle eller økonomiske regioner. Byregioner er slike funksjonelle regioner, og har et sterkt fokus fra de to regjeringspartiene i sine regionalpolitiske vyer.

Organisasjonsmessig betyr regionalisering i Frankrike at kommunestrukturen består med et antall på 33 000 kommuner. Det er to mellomnivåene i Frankrike – de statlige ”département” ledet av en prefekt (fylkesmannen i Norge) som det er 96 av og som tar seg legalitetskontroll som i Norge. Men av disse er det også blitt 12 regioner som grupperer sammen departementer og som gir folkevalgt styring gjennom direkte valg. Regionene har fått sin egen beskatningsrett. I tillegg til de 12 regionene skrives det også plankontrakter med 4 franske oversjøiske områder, slik at det totale antallet er 16. De mange store og små kommunene består.

Gjennom de franske plankontraktene, uttalte i 2001 daværende Statskonsult (nå Difi), får staten og regionene et delt ansvar for plan- og utviklingsoppgaver som tidligere var fullt ut statlige. Regionenes økonomiske bidrag til plankontraktene skaffes til veie gjennom skatter og avgifter.

Til prosjektprogrammene trekkes også inn privat deltakelse og finansiering i offentlige-private partnerskap, som også er avtalebaserte. I tillegg kommer også EU-finansiering fra Interreg-programmet eller andre kilder når det er aktuelt.

Et sentralt element i arbeidet med plankontraktene er forhandlingene som føres mellom staten, representert ved Prefekten og den folkestyrte regionen representert ved presidenten i den folkevalgte regionforsamlingen. Disse to signerer kontrakten når den er ferdig forhandlet.

På sentralt nivå koordineres arbeidet gjennom en interdepartemental plankommisjon ledet fra statsministerens kontor. Ikke av et ovenfra – ned styrende byråkratiske direktorat som Norge har så mange av, og som har vokst med den nåværende regjeringen.

Den nasjonalpolitiske prioriteringen av den enkelte region avspeiles i den franske stats bidrag til plankontrakter i forhold til det regionale bidraget. For noen år tilbake utgjorde statens bidrag 39 prosent av totalen i region Ile de France, som altså er den mektigste regionen med hensyn til egne utviklingspotensial, og 63.5 prosent i Limousin, som er den svakeste regionen.

Plankontraktene innebærer asymmetrisk regional fordeling. Denne differensieringen utgjør en svært viktig del av statens utjevnings- og utbyggingspolitikk i Frankrike, og under demokratisk ledelse. Slik kan det også gjøres i Norge, og ikke minst med Nord-Norge som satsingsområde.

Men i Norge, under Solberg-regimet, gjelder sentralisering og atter sentralisering, bare kostnader desentraliseres.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Uforståelig lakseskatt