Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Regenerative ønskedrømmer

Som ved et trylleslag skal regenerativt landbruk løse de fleste problemer, og litt til, knyttet til landbruk og matproduksjon. Problemet er bare at det ikke helt stemmer.

Avgrunn: Det er en avgrunn i mellom de velkjente metodene regenerativt landbruk bygger på og de panegyriske påstandene støttespillerne kaster ut, skriver Øystein Heggdal. Foto: Siri Juell Rasmussen
Avgrunn: Det er en avgrunn i mellom de velkjente metodene regenerativt landbruk bygger på og de panegyriske påstandene støttespillerne kaster ut, skriver Øystein Heggdal. Foto: Siri Juell Rasmussen

Regenerativt landbruk er in vogue blant Nationens skribenter for tida, fra Trond Ivar Qvale i spalten Faglig snakka, Margit Fausko i Alliansen for ny landbrukspolitikk og Tore Jardar S. Wirgenes.

Problemene med dagens måte å produsere mat på skal være at jorda er utarmet av kunstgjødsel, plantevernmidler, tunge maskiner og monokulturer. Dette har igjen frigitt masse karbon til atmosfæren, det ødelegger folkehelsa og og vi skal visst nok bare ha 60 innhøstinger igjen på den industrielt drevne jorda.

Løsningen, altså regenerativt landbruk, skal gjennom helårig plantedekke og beitende dyr bygger karbonrik jord med høyere biologisk mangfold som tåler mer ekstremvær, redusere CO2-innholdet i atmosfæren, redusere matsvinn, bedre folkehelsa og løse sosiale og økonomiske problemer.

Utrolig, ikke sant?

Men det er en avgrunn i mellom de velkjente metodene regenerativt landbruk bygger på og de panegyriske påstandene støttespillerne kaster ut.

Her kommer noen av metodene som oftest kommer opp for å definere regenerativt landbruk: Minimer jordbearbeidingen, mest mulig plantedekke med jorddekkvekster på jorda og levende røtter i jorda året gjennom, stort vekstskifte og beitende dyr.

Både vekstskifte, jorddekkvekster og redusert jordbearbeiding kan være vanskelig i Norge og kommer med avveininger. Vekstskifte er bra mot jordboende sykdommer og kan gi bedre utnyttelse av maskinparken gjennom en lengre innhøstingssesong. Men du skal ikke ha mange sesonger med snø på åkerbønnene før de fases ut igjen. Jorddekkvekster er bra mot erosjon og kan gi økt moldinnhold i jorda. Men en våt og kald høst kan gjøre at de ikke vises i åkeren i det hele tatt. Redusert jordbearbeiding sparer diesel og tid, men kan også gjøre at våronna blir utsatt grunnet senere opptørking.

Men hvordan kommer regenerativt-gjengen fra disse ukontroversielle metodene, som vi alle skulle ønske ble brukt mer, til at dette er selve Løsningen med stor L?

Det var dette med økt karboninnhold i jorda gjennom beiting da. I grasmark i Norge har vi et karboninnhold på rundt 3,5 prosent, og i åpenåker der det dyrkes ettårige vekster ligger moldinnholdet på rundt 2,5 prosent. Kanaliseringspolitikken hadde som formål at det skulle dyrkes korn på Østlandet og deler av Trøndelag, og det medførte en gradvis reduksjon i jordas moldinnhold som følge av økt jordbearbeiding og ettårige vekster, mot en ny likevekt som sikkert ikke er så langt unna der vi er i dag. Med redusert jordbearbeiding og fangvekster kan kanskje denne nedgangen stoppe, og til og med i visse tilfeller reverseres litt før en ny likevekt oppstår.

Annonse

Under ideelle forhold har forsøk fra Sverige vist at gjødsla fangvekster kan øke jordas karboninnhold med opp til 61 kilo per dekar. Dette ser vi også fra andre tilsvarende forsøk i andre land. Men spennet er stort. Ugjødsla fangvekster i Sverige klarte ikke mer enn 5,2 kilo karbon per dekar per år. Det er vel og bra det, men som Nibio regnet ut i en rapport fra 2019, vil selv 32 kilo økt karboninnhold per dekar på 60 prosent av alt norsk kornareal fange og lagre 0,4 prosent av alle norske CO2-utslipp. Ikke helt nok til å reversere klimaforandringene.

En kan jo også spørre seg hvor enkelt det er å få målt og dokumentert en sånn forandring. Ned til 15 centimeters dyp på ett dekar er det 270.000 kilo jord. Så skal du måle en økning på 30 kilo karbon per dekar? I beste fall vil det ta tiår før endringen er målbar. Men heldigvis slipper regenerativt-gjengen å forholde seg til forskning; de har jo anekdoter og youtube-foredrag.

Det er to navn som går igjen over alt hvor regenerativ-gjengen ferdes og det er Alan Savory fra the Savory Institute og Gabe Brown fra Nord-Dakota. Begge er dyktige foredragsholdere og forteller med innlevelse hvordan deres praksiser har fanget og lagret noe helt enormt med karbon i jorda. Hvor mye sa du? Vel, mye. Savory hevder at hans litt spesielle beiteteknikk har fanget og lagret i karbon i størrelsesorden 5 til 10 ganger mer enn hva all annen forskning tilsier.

Noen høyere?

Brown drar det til enda høyere, som agronom ved Washington State University, Andrew McGuire, har skrevet om en rekke ganger. Brown hevder i i et TEDx-foredrag på Youtube å ha gått fra et moldinnhold på 1,7 prosent til 11 prosent på 20 år. Om vi går tilbake til eksemplet mitt over ville det altså vært snakk om en økning på 1500 kilo mold per dekar per år. Karboninnholdet i mold er omtrent på 50 prosent så vi snakker 750 kilo karbon i året, eller 15 til 25 ganger hva forskningen sier oss kan være praktisk gjennomførbart.

"Regenerativt er en drøm, en idé, et rent skinnende ideal, uten alle avveiningene og de praktiske problemene som kommer av å produsere mat."

1500 kilo er vekta av all halm, korn, stubb og røtter på et dekar av de høyest ytende kornåkrene i Norge. Men det er jo heller ikke sånn det funker å bygge moldinnhold i jorda. Mold er et slags semi-stabilt restprodukt som er igjen når bakteriene har spist opp og brutt ned sin del og vi har høstet vår del.

I prosessen fra plante til mold tapes i størrelsesorden 85 prosent av massen. Hvilket vil si at vi for å ende opp med 1500 kilo mold, må starte med rundt 10 tonn plantemasse per dekar. Hvert år. Ingenting gir 10 tonn plantemasse.

Så var det nitrogenbehovet. Mold har et nitrogeninnhold på rundt 5 prosent. Det vil si at bare økningen i moldinnholdet vil kreve 75 kilo nitrogen per dekar per år. Dette alene er i størrelsesorden 2 til 3 ganger mer nitrogen enn hva vil normalt sett vil tildele korn eller grasåkre med de høyeste avlingene.

For å avrunde det hele påstår så Brown at dette er gjort uten bruk av kunstgjødsel og plantevernmidler.

Utrolig, ikke sant?

Og her tror jeg vi er ved litt av essensen med hvor attraktivt regenerativt landbruk har blitt over eksempelvis økologisk og spesielt konvensjonelt landbruk. Regenerativt er en drøm, en idé, et rent skinnende ideal, uten alle avveiningene og de praktiske problemene som kommer av å produsere mat. Ideen om økologisk landbruk har blitt en slags kjedelig realitet og da trenger enkelte folk nye drømmer.

I den virkelige verden finner du ikke noen ideelle løsninger, bare avveininger, store årvisse variasjoner og avgjørelser som tas i realtid i skjæringspunktet mellom økonomi, agronomi og biologi.

I mellomtiden forbedrer det moderne landbruket seg med nye teknikker, nye praksiser, nye ideer, en prosent her og en prosent der gradvis mot større forsyningssikkerhet, lavere miljøpåvirkning per produsert enhet og mer effektiv produksjon. Det hele er basert, ikke på anekdoter eller karismatiske youtubere, men på forskning, vitenskap og etterprøvbarhet. Det er ikke like sexy, jeg innrømmer det, men det funker.

Og, forresten, verken FN eller FAO har aldri sagt at vi har 60 år igjen med industriell matproduksjon.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kommuneøkonomi på jordet