Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Pollestads flymat

Vi må gjøre noe med både plast, landbruk og flytrafikk, ikke konstruere motsetninger slik Geir Pollestad fra Rogaland Senterparti nylig gjorde på Facebook.

På samme måte som vi må diskutere hvordan vi kan få ned antall flyreiser og mengden plast, bør det være mulig med en informert og saklig diskusjon om landbrukets klimafotavtrykk, skriver Anne Jortveit. Foto: Siri Juell Rasmussen
På samme måte som vi må diskutere hvordan vi kan få ned antall flyreiser og mengden plast, bør det være mulig med en informert og saklig diskusjon om landbrukets klimafotavtrykk, skriver Anne Jortveit. Foto: Siri Juell Rasmussen

Pollestad skrev: «Den nye logikken: Flyturen er ok. Plasten er ok. Smøret, skinka og osten ødelegger klimaet».

Skjermdump fra Geir Pollestad si Facebook-side.
Skjermdump fra Geir Pollestad si Facebook-side.

Lederen i Stortingets Næringskomite satt på flyet og dirret over EAT-rapporten om landbruk, mat og klima, og tok ironien i bruk. Jeg benytter anledningen til å spe på med litt «kjøtt på beina» i form av noen alvorlige klimafakta både om plasten, flyturen og landbruket.

Plast, flytransport og landbruk har det til felles at det innebærer CO2-utslipp. Klimagassutslippene fra plastens verdikjede er omtrent like høye som utslippene fra all verdens luftfart. Utslippene fra både flytransporten og plastens verdikjede øker – og forventes å øke i en periode der verden må slippe ut mindre CO2.

Globalt er landbruket en mye større utslippskilde enn begge de andre kildene til sammen. Etter hvert som utslippene minker fra energisektoren, vil landbrukets relative utslippsandel øke enda mer.

Først til plasten: To av verdens største miljøproblemer – plastforsøplingen av verdenshavene og global oppvarming – har sitt utspring fra samme kilder: fossil olje og gass. Plasten som avfallsproblem – i havet og til lands – hører vi mye om. Plasten som klimaproblem er lite diskutert. Men nå utfordres oljeetterspørselen av energigjerrige kjøretøy og konkurransedyktige elbiler. Blant annet derfor posisjonerer petroleumsnæringen seg for en framtid der avsetning av olje og gass til plastindustrien blir en større del av businessen.

Det bygges nye plastfabrikker mange steder i verden. Plastindustrien og petroleumsindustrien investerer stort for å øke forbruket av plast basert på fossil olje og gass. Norge er også en del av den voksende, internasjonale plastindustrien. 19 prosent av all norsk olje går til industri og petrokjemi ifølge Oljedirektoratet. Høsten 2017 skrev Dagens Næringsliv at «plastsug i Asia løfter Statoil». Norge tjener gode penger på å selge råvarer som skal gå til plast i land som kanskje ikke har tilstrekkelige ordninger for forsvarlig innsamling av avfallet.

Så lenge klimagassutslippene fra internasjonale flygninger ikke føres ikke på noe lands utslippsregnskap blir lite gjort for å redusere dem.

Veksten i plastkonsumet er mye høyere enn veksten i økonomien for øvrig. I dag produserer verden – hvert år – like mange kilo plast som den samlede vekten av alle mennesker på jordkloden. Viktigste drivere for veksten er billig skifergass fra USA, økt netthandel og bedre økonomi i Asia. Ja, så billig er skifergassen fra USA at selv gassnasjonen Norge importerer den. For to år siden skrev E24 at «Gigantskip med skifergass fra USA inntar Norge». Gassen bestilles av petrokjemiselskapet Ineos i Bamble og skipet ankommer ukentlig med store mengder etangass som skal brukes til plastproduksjon.

Så til Pollestads «Flyturen er OK.» Fra et klimaperspektiv har vi også her en stor utfordring som må løses jo før jo heller. Flytrafikken øker nær sagt over hele kloden. Også internt i Norge. Selv etter at den kontroversielle flypassasjeravgiften på drøyt 80 kroner ble innført i 2016, har antall flypassasjerer steget. Ifølge tall fra Avinor fløy bortimot 53 millioner mennesker til og fra Avinors flyplasser i Norge i 2017.

Fagsjef Holger Schlaupitz i Naturvernforbundet er en av dem i Norge som kan mest om temaet fly og klima. I Klimastiftelsens rapport Luftfart og klima (2018) skrev han at det i Europa bare er «øystatene Island, Malta og Kypros som har flere flypassasjerer fra sine flyplasser enn det Norge har, målt per innbygger. Tross vesentlig flere innbyggere i Sverige er det flere flypassasjerer fra norske enn fra svenske flyplasser. Veksten i klimagassutslipp fra flyreiser fra Norge til utlandet har vært kraftig. Om vi bare regner med drivstoff som tankes i Norge for fly som skal fra Norge til utlandet, er utslippsveksten fra 2002 til 2015 på 106 prosent. Dette til tross for mer energieffektive fly».

Så lenge klimagassutslippene fra internasjonale flygninger ikke føres ikke på noe lands utslippsregnskap blir lite gjort for å redusere dem.

Man trenger ikke å være humørløs for å tenke at det er liten grunn til å sette utslippene fra plast og flytrafikk opp mot landbrukets klimafotavtrykk. Det haster med store CO2-kutt i mange næringer. Også i det norske landbruket som har økt andelen kraftfôr på bekostning en «gammeldags» utmarksbeite.

40 prosent av råvarene i kraftfôret til norsk husdyrproduksjon ble dekket av importerte fôrråvarer i 2017, ifølge Felleskjøpet. Mye av dette er soya importert fra Brasil. Landbruket står for om lag åtte prosent av de totale klimagassutslippene i Norge, ikke ubetydelig tatt i betraktning at Norge på langt nær er selvforsynt.

På samme måte som vi må diskutere hvordan vi kan få ned antall flyreiser og mengden plast, bør det være mulig med en informert og saklig diskusjon om landbrukets klimafotavtrykk. Og om dette kan reduseres ved at vi produserer og spiser noe mindre kjøtt – og mere grønt – også her på berget.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Norge må ut av luksusfellen for natur