Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Påfallende Sp-taushet om trosfrihet

Mens debatten om norsk religionspolitikk er urovekkende opphetet, nevner et parti som Senterpartiet ikke internasjonal trosfrihet med et eneste ord i sitt program. Det er påfallende.

Senterpartiet er blant partiene som ikke nevner internasjonal trosfrihet i sitt partiprogram, ifølge Stefanusalliansen, en menneskerettighetsorganisasjon som jobber for trosfrihet. Her ser vi  Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix
Senterpartiet er blant partiene som ikke nevner internasjonal trosfrihet i sitt partiprogram, ifølge Stefanusalliansen, en menneskerettighetsorganisasjon som jobber for trosfrihet. Her ser vi Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix

Tros- og livssynsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet. Likevel lever over 80 prosent av verdens befolkning i land med sterke eller meget sterke begrensninger på muligheten til fritt å velge, skifte og utøve sin tro eller sitt livssyn.

Det går dessverre mange steder gal vei for trosfriheten og religiøse minoriteters kår. Det skjer i det totalitære Kina, i land som i økende grad politisk dyrker en nasjonal religion, som India, og i en rekke muslimske land. Ekstremistgrupper truer også trosminoriteter.

En rekke autoritære land forsterker overvåkning og kontroll av religiøse minoriteter med covid-19-pandemien som begrunnelse. Mange steder må trosminoriteter stille bakerst i køen for hjelp under pandemien. De utpekes også som syndebukker og utsettes for farlig hatprat.

Restriksjoner på tros- og livssynsfrihet er et økende problem i Putins Russland og i Erdogans Tyrkia: President Erdogan har for alvor kastet vrak på tyrkisk religiøs sameksistens og blant annet nettopp gjort Hagia Sofia i Istanbul om til moské i stedet for å være museum over både en kristen og islamsk tyrkisk historie.

Ed Brown, generalsekretær i Stefanusalliansen.
Ed Brown, generalsekretær i Stefanusalliansen.

På den andre siden politiseres trosfriheten i USA og Ungarn. Det kan sette kampen i internasjonal miskreditt.

Alle partier har i sine nåværende programmer utførlige kapitler om norsk religionspolitikk og tros- og livssynsfrihet i Norge. Det er viktig. Problemet er at den ferske debatten om norsk religionspolitikk har vært urovekkende polarisert og opphetet.

Vi i Stefanusalliansen har merket økende etterspørsel fra stortingspolitikere som vil ha innspill til norsk religionspolitikk. Det skjer i en tid hvor internasjonale overgrep mot trosfrihet og mot religiøse minoriteter roper mot oss. Jeg er oppriktig urolig for at livsviktig kamp for religiøse minoriteter internasjonalt taper kraft når så mye politisk energi brukes i norsk debatt.

Norge har dessuten ikke mye å skryte av i behandlingen av egne religiøse og etniske minoriteter. Det har vært rikelig med forbud og tvang. Det rammet jødene. Kristne som ikke ville la seg diktere av lensmann og prest, måtte i årtier kjempe for sin rett. Både samer og kvener og romanifolket/taterne vet de dramatiske følgene av storsamfunnets harde trykk for fornorskning.

Stater har en rett til å sette grenser for praktisering av trosfriheten. Men grensene skal være formålstjenlige og nødvendige. De skal ikke diskriminere. Respekt, dialog og saklig debatt må være langt større enn iveren etter å bruke makt.

Annonse

Jeg utfordrer norske partier til i langt større grad å vende blikket utover – for å sikre trosfrihet og religiøse minoriteter som utsettes for grove overgrep.

Det er grunn til å advare mot et konfliktnivå som gjør menneskerettigheten trosfrihet til et politisk problem i Norge.

Jeg synes den norske iveren til å bruke vår tids maktmidler er urovekkende stor. Politiske aktører må tenke gjennom om deres forslag diskriminerer minoriteter. Jo større vilje det er til å bruke maktmidler, jo lettere er det for en minoritet å kjenne på majoritetsfrykten og å fremstille seg utsatt for makt. Det kan tegnes et bilde av Norge som et vanskelig sted for trosfriheten.

Samtidig sløves fort det politiske blikket når andre lands myndigheter bruker enda sterkere maktmidler mot sine trosminoriteter.

Jeg utfordrer norske partier til i langt større grad å vende blikket utover – for å sikre trosfrihet og religiøse minoriteter som utsettes for grove overgrep.

Alle partier snakker i sine programmer tydelig om menneskerettigheter internasjonalt – om kvinners og jenters rettigheter, om retten til utdanning, kamp mot barneekteskap og menneskehandel, vern om miljø, ytringsfrihet, demokrati, rettsstat og det sivile samfunns betydning.

Det er derimot et stort sprik i vektleggingen av trosfriheten i utenriks- og utviklingspolitikken. KrF nevner trosfrihet mest eksplisitt og utførlig. Ap fastslår kort at trosfriheten og ytringsfriheten er under press internasjonalt, men sier ikke noe om hva partiet vil gjøre. Høyre som i regjering har trappet opp innsatsen for trosfrihet, nevner i sitt program kun kort kampen for menneskerettigheter for alle uansett religion.

For øvrig må vi lete med lupe for å finne noe som helst. Partier som Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Venstre nevner så vidt vi kan se, ikke internasjonal trosfrihet med et eneste ord.

Partiene er i full gang med å utarbeide forslag til programmer for neste stortingsperiode. Det er tid for å legge bort taushet, generelle erklæringer og ensidig fokus på norsk religionspolitikk. Det er tid for tydelige standpunkter for religiøse minoriteters rettigheter globalt.

Norske partier må meisle ut en politikk slik at modige menneskerettsaktivister som en rekke steder fengsles for sin kamp for trosfrihet, kan regne med støtte uansett hvem som styrer norsk utenriks- og bistandspolitikk etter valget i 2021.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Folketribun – folkets røst