Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Oppdrettslaks på bekostning av norske naturressurser

Vi blir stadig fortalt hvor bra det er å spise oppdrettslaks. Men næringen har et mørkt bakteppe som få av oss vet om, og som stadig blir grønnvasket.

Løsning: For å forhindre lakselus, utslipp og rømninger kan dagens åpne merder erstattes med lukkede merder med kontrollert utskiftning av vannet, skriver forfatteren av innlegget. Foto: Mostphotos
Løsning: For å forhindre lakselus, utslipp og rømninger kan dagens åpne merder erstattes med lukkede merder med kontrollert utskiftning av vannet, skriver forfatteren av innlegget. Foto: Mostphotos

Et stort problem med oppdrettsnæringa er lakselus og måten den hanskes med. Dagens tetthet av oppdrettslaks har gjort at populasjonene av lakselus har eksplodert. Dette har ført til redusert vekst og overlevelse hos villaks og sjøørret. Problemet er størst for sjøørret, og er mest utbredt i Rogaland og Hordaland der oppdrettsnæringa er størst.

Kronikkforfatteren: Ole Eivind Ovnan Fjeldstad. Foto: Privat
Kronikkforfatteren: Ole Eivind Ovnan Fjeldstad. Foto: Privat

Oppdrettsnæringa bøter med dette problemet gjennom det såkalte trafikklyssystemet. Dette fungerer ved at den norske kysten er delt inn i produksjonsområder der det gjøres grundige vurderinger av hvordan lakselus påvirker villaks. Trafikklyssystemet sier at dersom dødeligheten hos villaks grunnet lakselus overstiger 30%, må næringen senke produksjonen. Dersom dødeligheten er mellom 10% og 30%, kan produksjonen fortsette som før. Dersom dødeligheten er under 10% kan produksjonen økes.

Denne løsningen høres god ut. Det er imidlertid et stort problem med trafikklyssystemet slik det er i dag. Laks beiter ute i det åpne havet, og er derfor kun utsatt for lakselus når den vandrer til og fra elvene. I motsetning til laksen, bruker sjøørreten kysten og fjordene som beiteområde gjennom sommeren. Den oppholder seg dermed i områdene med oppdrettsanlegg i lang tid. På grunn av dette er sjøørreten i mye større grad utsatt for lakselus enn laks. Trafikklyssystemet ekskluderer dermed den arten som får størst problemer knyttet til lakselusa og gir et feilaktig bilde av hvor skadelig situasjonen er.

Et annet problem med oppdrettsnæringen er forurensning. Ifølge Norsk institutt for vannforskning slapp oppdrettsnæringen i 2019 ut 10 927,88 tonn fosfor. På strekningen fra Lindesnes og nordover kommer omkring 60% av alle fosforutslipp og 25% av alle nitrogenutslipp fra oppdrettsnæringen. Et oppdrettsanlegg som produserer 500 tonn laks, noe som er å anse som et lite anlegg, ha årlige utslipp tilsvarende en by på 5 000 til 7 500 innbyggere. Da det i 2019 ble produsert 1 450 000 tonn oppdrettslaks i Norge, svarte dette til utslipp fra mellom 14 500 000 og 21 750 000 mennesker dumpet rett i sjøen.

Utslippet av fosfor og nitrogen kommer i form av ekskrementer og spillfor. I åpne oppdrettsanlegg vil dette legge seg som et teppe på bunnen rundt anlegget og spres til de nærliggende områdene. Dette gir grunnlag for vekst av hurtigvoksende bakterier og kortlevde alger som etterlater seg oksygenfattig vann der lite liv kan bestå. Grønnalgene vokser over tang og tareskog, og gjør at disse får lavere tilgang på lys til fotosyntese. Når grønnalgene dør, legger de seg som et teppe over tangen og blokkerer ytterligere for lys. Når grønnalgene brytes ned, brukes det store mengder av oksygenet i vannet, og området kan forvandles til en livløs ørken dersom utskiftningen av vann ikke er høy nok.

Svinnet av fiskefôr er også en etisk problemstilling. En rekke fiskearter fanges og gis til laksen i form av fiskemel, fiskeolje og konsentrert fiskeprotein i pellets. Forskningsresultater viser at svinnet av pellets ligger på rundt 7%, og tilsvarer fiskeolje og fiskemel fra 200 000 tonn fisk. Dette er store mengder fisk som kunne gytt, holdt bestandsnivåene oppe og fungert som mat til annen fisk i økosystemet. Istedenfor havner den som forurensning under oppdrettsanleggene.

"En kan stille seg spørsmål ved dyrevelferden ved dagens driftsmetoder."

En kan stille seg spørsmål ved dyrevelferden ved dagens driftsmetoder. En betydelig andel av oppdrettsfisken dør i merdene hvert år. I 2020 var dette tallet oppe i 52,1 millioner individer. For å redusere problemene knyttet til lakselus, brukes rognkjeks, bergnebb, grønngylt og rødnebb som rensefisk. Rensefisken har en enormt høy dødelighet i merdene. I 2020 døde 42,2 millioner rensefisk i norske oppdrettsmerder. Den samlede dødeligheten til forfisk, oppdrettsfisk, rensefisk, sjøørret og villaks gir årlige tall på flere hundre millioner individer.

Et annet problem er rømt oppdrettslaks, som har en svært negativ effekt på de lokale laksestammene. I tillegg til at oppdrettslaksen ødelegger gytegroper og jager villaks, får oppdrettslaks avkom med villaksen. Når genene fra oppdrettslaks blandes inn villaksstammen, vil de helt spesielle tilpasningene laksen har til elva svekkes. Dette vil føre til en lavere overlevelse og en lavere reproduksjon.

Den gode nyheten er at det finnes en løsning på disse problemene. For å forhindre lakselus, utslipp og rømninger kan dagens åpne merder erstattes med lukkede merder med kontrollert utskiftning av vannet. Dette vil også øke kontrollen på sykdommer hos oppdrettsfisken og fjerne behovet for rensefisk. Alt som står mellom oss og dette målet er investeringsvilje fra oppdrettsnæringens side.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Riktig diagnose, ingen medisin?