Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Om husdyrvelferd, kjøttkonsum og god moral

Misforstått dyrevelferd kan gi seg utslag i underlige oppfatninger og fenomener.

Braut: Da NRF-oksen 10177 Braut etter lang tjeneste i avlen skulle slaktes 15 år gammel i 2017, ble det satt i gang en redningskampanje. Foto: Benjamin Hernes Vogl

I USA og flere andre land er det for lengst oppretta «sanctuaries» der såkalte «rescued animals» fra landbruk, dyrehager og sirkus oppbevares fram til sin «naturlige død».

En generasjon tilbake i tida ville slikt blitt stempla som sentimentalt tøv, dyreplageri og uetisk ressursbruk. Inntil nylig var slikt utenkelig i Norge, men da NRF-oksen 10177 Braut etter lang tjeneste i avlen skulle slaktes 15 år gammel i 2017, ble det satt i gang en redningskampanje.

På nettsida si omtaler «Norsk vegansamfunn» slaktinga av oksen som «et tragisk eksempel på hvilke bisarre konsekvenser melke- og kjøttindustrien har for dyra». De forteller samtidig at «Dale Store Gård, som er et fristed for husdyr i Norge, har opprettet en kampanje for å få midler til å overta og ta vare på Braut slik han får en fredelig pensjonisttilværelse fremfor å bli slaktet».

Dyr har ikke vondt av å bli spist.

Ut over det som handler om miljøfiendtlig ressursbruk og konkrete krenkelser av dyrevelferden, representerer husdyrhold i seg sjøl et etisk dilemma. Hva gir oss rett til å berøve dyr friheten, holde dem i fangenskap og utnytte dem som våre slaver til ulike formål, ja til og med ta livet av dem og ete dem opp?

Holdningene har endra seg mye sia filosofen Rene Descartes på 1600-tallet postulerte at dyr var maskiner uten evne til å føle smerte, og derfor hensynslaust kunne utnyttes til menneskenes fordel.

I 2017 var moralfilosofen Peter Singer invitert av Universitetet i Oslo til å holde «Exphil-forelesningen» der bare verdenskjente filosofer slipper til. Tittelen på foredraget var: «Forty Years On: Are All Animals Equal?» Singer, som er professor i bioetikk ved Princeton-Universitetet i USA, hevda allerede i 1975 i boka Dyrenes frigjøring at vårt forhold til dyr preges av artssjåvinisme. Han ser på det som en parallell til rasisme og krever full likestilling mellom «menneskelige og ikke-menneskelige dyr», og vil ha slutt på alt husdyrhold. Det er uklart om han kun er opptatt av produksjonsdyr, eller om det han hevder, også skal gjelde kjæle- og hobbydyr.

Annonse

Gjennom media har også de to norske filosofene Espen Gamlund og Ole Martin Moen tatt til orde for at vi bør slutte med husdyrhold og bli vegetarianere av etiske årsaker. De mener at mennesker som moralske aktører, i motsetning til ville rovdyr, står fritt til å velge planteføde, og at det med deres ord «er galt av oss å plage dyr i stor skala for smaksløkenes skyld».

Etter deres oppfatning har husdyr, i motsetning til planter, «en interesse i å leve». Derfor er det galt å drepe dem. Dette representerer et interessant tankekors. Husdyr eksisterer faktisk bare i kraft av at de er våre husdyr. De er arvemessig endra i forhold til de ville artene de stammer fra, og er avhengig av oss mennesker for å overleve. De kan derfor ikke bare slippes laus for å klare seg på egen hånd.

At vi skulle holde liv i dem bare fordi de har «en interesse i å leve», er vanskelig å forestille seg, i alle fall for den som ikke er filosof. Uten noen som helst nytteverdi ville alle husdyr da bli direkte konkurrenter til menneskeheten i matfatet, slik kjæledyra allerede er, og kadavrene ville representere et uoverstigelig avfallsproblem.

Om husdyrhold er moralsk forsvarlig, avhenger ikke av enkeltmenneskers følelser knytta til det å spise kjøtt. Spørsmålet er først og fremst hvordan dyra har det mens de er i live, og dessuten om de bidrar positivt til å ernære menneskeheten uten at det går på bekostning av svake grupper og miljøet på jorda. Drøvtyggerne utgjør et godt eksempel på dette når de produserer mat av vekster vi ikke kan nyttiggjøre oss direkte.

Dyr har ikke vondt av å bli spist. Riktignok må de dø først, men forutsatt at de har hatt det bra så lenge de var i live, og at avlivinga foregår på betryggende vis, er det ingen grunn til å synes synd på dem fordi de ender sine dager på denne måten.

De unngår mange av plagene vi mennesker ofte må tåle på slutten av livet. Dødsangst slipper de også, ettersom de mangler forestillinger om døden, og de har verken tidsbegrep eller forventninger om ei framtid de går glipp av. Likevel er det alltid trist å skille seg av med dyr vi er knytta til.

Da kan det skyldes at vi først og fremst synes synd på oss sjøl fordi det minner oss om livets og vår egen forgjengelighet. Det gjelder også for bønder.

Teksten er utdrag av kapitlet «Teknologi, moral og dyrevelferd» i boka "Bondevett" som nylig ble utgitt på Aschehoug forlag.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Bruk av nye proteinkilder er en hovedsatsing