Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Norsk matsikkerhet - politikk og praksis

Det er etter min mening veldig mye bra både når det gjelder politikk og praksis for norsk matproduksjon, men også mye som bør endres.

Stortinget og regjeringen kan foreta endringer i landbruksstøtten slik at det blir mer lønnsomt for bønder å bruke norskprodusert fôr, mener kronikkforfatteren. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Stortinget og regjeringen kan foreta endringer i landbruksstøtten slik at det blir mer lønnsomt for bønder å bruke norskprodusert fôr, mener kronikkforfatteren. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Norge har en veldig lav sjølforsyningsgrad når det gjelder mat, bortsett fra når det gjelder fisk. Når vi tar import av dyrefôr med i beregninga blir norskandelen av mat bare rundt 40 prosent. Norge er nå så rikt at vi har råd til å importere den maten vi trenger, og verden er fortsatt så fredelig at det ikke er noen problemer med å frakte mat fra andre kanter av verden. Vi lever imidlertid i en urolig og urettferdig verden, så jeg mener det er risikabelt å basere seg på at i all framtid vil være mulig å importere så mye mat som vi gjør nå.

En del av maten som importeres kommer også fra land der det er mennesker som sulter fordi de ikke har råd til å kjøpe den maten de trenger. Det er også negative påvirkninger på klima ved å transportere maten over lange avstander. I den forbindelse bør det også settes søkelys på og bli debatt om praksisen med at mye av norsk oppdrettsfisk blir sendt til Kina for filetering, og så tilbake til Norge. Grunnen er at lønningene i Kina er så mye lavere enn i Norge.

I mange dagligvarebutikker er en del mat merket med «norskprodusert». Det er fint, men når det gjelder fisk og eventuelt andre norskproduserte varer som er sendt verden rundt før vi kan kjøpe den i butikken, så bør den etter min mening merkes med «bearbeidet i Kina før den selges i Norge» eller noe liknende.

Det bør også settes søkelys på importen og bruken av soya i dyrefôr, blant annet til kyr. Grunnen til at det brukes, er at en får litt mer melk ut av kyr som fôres med soya enn å være på utmarksbeite og som fôres med norskproduserte varer.

Soyaen som brukes i Norge er ikke genmodifisert, men den er likevel ikke produsert på bærekraftig vis. En gård i Brasil som jeg besøkte for noen år siden, hadde to småfly bare for å sprøyte åkrene. Eieren oppga ikke størrelsen på gården i hektar eller dekar, men i kvadratkilometer. Etter at soyaen ble høstet, ble den fraktet med lastebiler omtrent 100 mil til øvre delen av Amazonas-elven. Der ble den lastet over på lektere som brakte soyaen ned hele elva.

Annonse

Ved enden av elva ble soyaen lastet over på lastebiler som kjørte den ut til havna for de store båtene. Der ble soyaen lastet over på store båter som så brakte soyaen over havet til Fredriksstad. Der ble soyaen lastet opp på lastebiler som kjørte soyaen til Denofa i Fredriksstad der den ble behandlet. Den ferdige bearbeidede soyaen blir så kjørt ut til lokale forhandlere.

Dette er etter min mening et politisk spørsmål. Stortinget og regjeringen kan foreta endringer i landbruksstøtten slik at det blir minst like lønnsomt for bønder å benytte seg av norskprodusert fôr som av importert soya.

Hovedregelen burde være at det er forbudt å bygge ned landbruksjord.

Norge har et lite jordbruksareal på grunn av naturen i landet vårt. Bare cirka 3 prosent av landarealet er landbruksareal. Til tross for det, så reduseres jordbruksarealet hvert år. Årlig ble 8000 mål matjord bygd ned fra 2004 til 2015. I 2016 gikk 6000 mål matjord ut av drift. I 2019 ble jordbruksarealet i Norge redusert med 42.801 dekar. Det er en nedgang på 0,44 prosent. Reduksjonen i jordbruksarealet i 2019 tilsvarer at et område på størrelse med 1,57 fotballbane ble lagt ned hver eneste dag. I perioden fra 2013 til 2019 ble jordbruksarealet i gjennomsnitt redusert med 3,5 fotballbaner hver dag.

Hovedregelen burde være at det er forbudt å bygge ned landbruksjord. I noen tilfelle kan det være gode grunner til å nedbygge noe landbruksjord, for eksempel av trafikk-sikkerhetsgrunner. I slike og liknende tilfeller der landbruksjord blir nedbygd, burde det være et absolutt krav om at et tilsvarende landbruksareal skal framskaffes.

Det er nå altfor lett å bygge ned landbruksjord. Jeg bor sjøl rett ved et jorde i Asker kommune. For noen år siden foreslo administrasjonen i kommunen at deler av jordet skulle omreguleres til et område for boligblokker. Bonden som eide jorda var imot det. Han sa: «Tar de den delen av jorda mi, så får jeg for lite jord til å drive gården, så da må jeg nedlegge hele drifta.» Vi fikk en god allianse mellom bonden og vi naboer som ikke ville ha store boligblokker rett utenfor stuevinduene våre. Vi snakket med alle partiene i kommunestyret, og var tilstede på møtet i kommunestyret. Heldigvis ble forslaget stemt ned.

Jeg vil oppfordre regjerningen og alle partiene på Stortinget om å gå inn for, lage planer og sørge for at det totale landbruksarealet i Norge ikke reduseres.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Stille som i graven fra landbrukstoppene