Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Norsk landbruk skal gjøre en forskjell

Anders Bjartnes i Norsk Klimastiftelse skriver i en kronikk at Bondelagets arbeid for å redusere klimaavtrykket fra landbruket ikke er ambisiøs nok. Jeg mener den er modig.

Gras: Norsk landbruk ville ikke vært allverdens uten gras, skriver kronikkforfatteren. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
Gras: Norsk landbruk ville ikke vært allverdens uten gras, skriver kronikkforfatteren. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix

Norsk landbruk skal bidra i klimadugnaden. Da må vi ikke gjøre det beste til det godes verste fiende. Bjartnes mener Bondelagets klimaarbeid virker puslete og uambisiøst. Realiteten for oss som står midt oppi det er at det er krevende og nesten overmodig, men høyst nødvendig.

Vi må erkjenne at matproduksjon alltid vil være forbundet med klimagassutslipp. Fra husdyra som produserer metan når de fordøyer maten sin, og fra jorda som slipper ut karbon og lystgass når den dyrkes. Men i en tid hvor verdens evne til å produsere nok mat er under sterkt press som følge av menneskeskapte klimaendringer, må vi produsere mer mat på egne ressurser, men med lavere utslipp enn i dag.

Norge er først og fremst et grasland. Et kaldt klima og matjord spredt utover hele landet gjør det fornuftig å ta i bruk graset vårt for å være mest mulig selvforsynte.

Derfor stusser jeg over Bjartnes sin manglende entusiasme over ferske forskningsrapporter som viser at bedre kvalitet på graset kan redusere metanproduksjonen i vomma til kua med opp mot 20 prosent. Han lar seg heller ikke importere merkbart over at Geno, som allerede eksporterer oksesæd til store deler av verden, nå jobber med teknologi som gjør at vi kan drive avl på genene fra de kyrne med lavest metangassproduksjon i vomma.

I Norge utvikler vi verktøy hvor hver bonde skal få sitt eget klimaregnskap og skreddersydd klimarådgiving for sin gård. Dette er et kunnskapsgrunnlag og et teknologisk forsprang som kan bety mye for klimaet, langt utenfor Norges landegrenser.

I Europa er det så langt forsvinnende få land som har like stort fokus på å redusere klimaavtrykket fra matproduksjonen sin, som vi har i Norge. Det er det flere årsaker til. For det første en erkjennelse av at det å redusere klimagassutslipp fra biologiske prosesser i naturen er en langt mer krevende øvelse enn å redusere utslipp fra fossile kilder. For å redusere utslipp fra biologiske prosesser finnes det få om ingen enkle tiltak som kan sammenlignes med å skifte ut en forbrenningsmotor med et batteri, eller kaste ut en oljefyr og sette inn en flisfyrer.

I tillegg har de fleste andre land i EU store utslipp fra energisektoren og byggsektoren som vi i Norge er spart for på grunn av god tilgang på ren vannkraft. Selv om dette gjør Norges arbeid med å redusere klimagassutslippene langt mer krevende enn for andre europeiske land, tror jeg til syvende og sist dette også kan bli et stort fortrinn for Norge.

Mens europeerne er opptatte med å fase ut fossil energi i sin byggsektor, kan vi bygge videre på det forspranget vi allerede har og utvikle nye løsninger for en mer klimavennlig matproduksjon. Norge har både kompetanse, kapital og en godt organisert landbruksnæring som gir de beste forutsetningene for å utvikle klimaløsninger som kan gjøre en forskjell, løsninger vi vet vil bli etterspurt i framtida.

Bjartnes sin beskrivelse av at Bondelaget har bruk av soya som en del av vår klimastrategi, kjenner jeg meg ikke igjen i. Bondelaget mener også at vi bør bli mest uavhengige av importerte fôrråvarer. Den viktigste bidragsyteren til å redusere bruken av importert soya, både på kort og lang sikt, tror jeg vil være bedre kvalitet på grovfôret vårt. Bjartes kritiserer også arbeid med økt tilvekst for husdyra, altså å redusere klimaavtrykket fra biffen til folk fordi oksen kan slaktes tidligere.

Norges Miljø- og Biovitenskapelige universitet har pekt på at avl og systematisk arbeid med bedre fôring, dyrehelse og drift av gården kan gi betydelige resultater i form av redusert klimaavtrykk fra kua. Det er en mulighet jeg mener vi bør utforske videre.

Bjartnes peker også ut redusert kjøttforbruk som den viktigste klimamedisinen for landbruket og ber Bondelaget gå i bresjen for det. Forbruket av storfe og lam/sau har vært relativt stabilt i dette landet siden 90-tallet. Det er et godt produkt fra friske husdyr produsert på norske grasressurser som vi er svært stolte av, og jeg kommer ikke til å be norske forbrukere om å la være å kjøpe det.

Men vi har også mange flotte, norske grønnsaker i butikken og det skal ikke stå på oss. Vi produserer gjerne mer og frukt og grønt og håper enda flere velger norskprodusert mat i butikkhylla framover.

Norsk landbruk står foran en krevende klimajobb og vi ønsker drahjelp fra alle som er ambisiøse på vegne av oss. I dette arbeidet trenger vi både gode innspill og konstruktiv kritikk. Men med tanke på det høye ambisjonsnivået vi har lagt oss på, så vil vi også trenge drahjelp for å komme i mål. Jeg håper at Anders Bjartnes og Norsk Klimastiftelse vil være med å bidra.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Michelin – og alle de andre matopplevelsene