Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Norsk landbruk i 2030: Hva vil vi?

Ja til landbruk i hele landet, med mangfold av små og store gårder som utnytter ressursgrunnlaget og kulturlandskapet.

Kritisk få: Jeg mener at vi nå begynner å nærme oss et kritisk antall bønder skal vi greie å fylle målsettingene alle snakker så fint om, skriver innsenderen. Foto: Siri Juell Rasmussen
Kritisk få: Jeg mener at vi nå begynner å nærme oss et kritisk antall bønder skal vi greie å fylle målsettingene alle snakker så fint om, skriver innsenderen. Foto: Siri Juell Rasmussen

Politikere liker å formulere seg slik når de snakker om norsk landbruk, vi bønder snakker gjerne også slik når vi framsnakker den norske matproduksjonen. Og vi ønsker så inderlig at det skal være sånn, og forbli sånn.

Men hva skjer? Er det sånn? Er det i den retningen norsk landbruk utvikler seg?

La oss gå noen år tilbake. I perioden 2000-2010 opprettholdt landbruket sine inntekter ved fokus på kulturlandskap og biologisk mangfold. Vi gikk på kurs og vi laga miljøplaner. Vi grønnvaska AK-tilskuddet og vi fikk regionalt miljøtilskudd.

I perioden 2012-2020 fikk vi først landbruksmeldinga (St. 9, 2011–2012) med mål om økt matproduksjon, deretter inntreden av Frp i Landbruksdepartementet med frislipp og økte kvotetak. I dette tiåret greide vi å opprettholde våre inntekter ved å leie mer jord, og kjøpe eller leie mer kvote. Vi ble færre og større.

Nå står vi i starten av tiåret fram mot 2030 og alle ser at vi kan ikke fortsette denne utviklingen, særlig slik vi har sett den etter 2014, hvis vi skal leve opp til ønskene om små, mellomstore og store gårder i hele landet.

I Trøndelag er antallet gårdsbruk med dyrka jord i drift redusert med 570 (9,5 prosent) i perioden 2013-2019. Ser vi på antallet gårder med melkekyr er avgangen på 471 gårder (23,5 prosent) i samme tidsrom. Dermed har vi nå bare 1532 melkefjøs igjen i Trøndelag.

Vi kunne ha klart oss med 392 melkebruk her i fylket (med dagens makskvote på 900.000 liter) for å produsere den grunnkvoten vi har i Trøndelag. Men det vil være en annen type produksjon, en produksjon basert på andre ressurser enn mye gras og kyr på beite.

Med det ressursgrunnlaget vi har her i landet, klimaet vårt og ikke minst arronderingen som er i Norge, så trenger vi å opprettholde antallet bønder skal vi være i stand til å holde alt jordbruksareal i drift, sikre sjølforsyninga og utnytte beiteressursene der de finnes i inn og utmark.

Annonse

Når høsten slår til med ustabilt vær er det ikke nok med 50 store treskere her i Trøndelag. Da trenger vi fortsatt mange treskere på de små og mellomstore gårdene som utnytter de få finværsdagene vi har. Jeg mener at vi nå begynner å nærme oss et kritisk antall bønder skal vi greie å fylle målsettingene alle snakker så fint om.

"Det er trolig få land i verden som har bedre forutsetninger for å drive et bærekraftig landbruk enn Norge."

Det er klart at det er mange grunner til at noen slutter som bønder og gårder går ut av drift, men uten en god og forutsigbar inntektsutvikling er jeg i alle fall sikker på at avskallingen fortsetter.

Derfor må vi alle være villige til å se realiteten i øynene og handle. Den utviklinga vi nå er inne i kan ikke fortsette. Bruksnedgangen må stoppe opp, gjengroingen av kulturlandskapet må reverseres og matproduksjonen må få en helt annen status.

Vi må prioritere. Vi må sette oss et klart mål for hvilket landbruk Norge skal ha i 2030. Synliggjøre hva det vil kreve av oss bønder og vise tydelig hva det vil kreve av samfunnet rundt oss.

Lenge før Brundtland-kommisjonen lanserte begrepet bærekraftig utvikling har bøndene praktisert bærekraft gjennom å søke å overlate gården til neste generasjon i bedre stand enn den de selv tok over. Men er det i tråd med de gamle målsettingene når en overdrar gården med mer leid areal, større og tyngre maskiner, større kvoter, flere dyr og større bygninger?

Jeg mener at norsk landbruk ikke er bærekraftig i framtiden hvis det betyr at færre og færre bønder skal produsere samme mengde produkter, ja sågar øke matproduksjonen. Det betyr ikke at vi skal reversere landbrukspolitikken, men vi må ta i bruk de gode landbrukspolitiske verktøyene vi her i landet til å juster kursen slik at vi opprettholder antallet bønder, holder all dyrkajord i drift og legger grunnlaget for et videre bærekraftig landbruk i 2030.

Et bærekraftig landbruk vil være et landbruk som produserer enda bedre produkter, som forbrukerne vil ha og betale for. Et landbruk som utvikler nye produkter og utnytter bedre biproduktene fra landbruksproduksjonen.

Et landbruk som både ivareta klima og miljø, de økonomiske og de sosiale aspektene ved matproduksjon og stiller krav til staten hva som skal til for å lykkes med det.

Det er trolig få land i verden som har bedre forutsetninger for å drive et bærekraftig landbruk enn Norge. Jeg vet at bøndene kan, og om samfunnet vil, kan vi endre kursen slik at vi får et bærekraftig landbruk i 2030.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Regjeringen vurderer regler fortløpende