Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Noe er råttent i norske byggeprosjekter

Det nærmer seg en slags avklaring av hvor og hvordan det skal bygges ny sykehusstruktur i innlandet. Nok en gang.

Samfunnsbygging: Å bygge nytt sykehus er ikke et privat, kommunalt eller regionalt prosjekt, og kan ikke stykkes opp og finansieres etter privatøkonomiske prinsipper, skriver forfatteren av kronikken. Illustrasjonsfoto: Mostphotos
Samfunnsbygging: Å bygge nytt sykehus er ikke et privat, kommunalt eller regionalt prosjekt, og kan ikke stykkes opp og finansieres etter privatøkonomiske prinsipper, skriver forfatteren av kronikken. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Jeg skal ikke gå inn på valget av sykehusmodell. Det er et sykehusfaglig anliggende, og best løst av de som innehar slik kompetanse. Jeg vil derimot si litt om valg av lokalisering, og hvorfor det er en dårlig idé å lokalisere et sykehus etter politiske vurderinger.

Det har i denne prosessen ikke blitt gjennomført en åpen, faglig vurdering av lokalisering av sykehus i Innlandet. Valg av modell og valg av lokalisering er sauset sammen, og det befolkningsmessige tyngdepunktet i Innlandet har blitt aktivt motarbeidet som mulighet av den politiske ledelsen i fylket.

Dette gjør at valgt lokalisering i beste fall er suboptimal, og gir god grunn til misnøye hos beboerne i Hamarregionen. Det er også grunn til misnøye for alle andre som sokner til det nye sykehuset, som risikerer et dårligere tilbud, svakere fagmiljø, dårligere støttefunksjoner, mindre teknologi-, nærings- og industriutvikling enn de ville i et sykehus der Hamar ikke var utelukket fra dag 1.

Som byplanlegger med interesse for trafikk- og samfunnsplanlegging i denne konteksten opplever jeg å se mitt eget fagområde bli vekselvis ignorert og misbrukt. Å behandle sykehus som løsrevet fra øvrige samfunnsfunksjoner er en grov feilvurdering. Det er ikke en frittstående funksjon som kan lokaliseres hvor som helst og forventes å fungere godt.

"Å behandle sykehus som løsrevet fra øvrige samfunnsfunksjoner er en grov feilvurdering."

Å bygge et nytt sykehus er ikke et privat, kommunalt eller regionalt prosjekt, og kan ikke stykkes opp og finansieres etter privatøkonomiske prinsipper. Det er samfunnsbygging og et nasjonalt anliggende.

Da må vi begynne å regne inn kostnaden ved at høyt utdannede ansatte skal pendle 1 time hver dag. Kostnaden av 40 år med lokaliseringskrangel og beslutningsvegring, kostnaden av å delegere prosjekter til politiske og administrative nivåer som er ute av stand til å fatte riktige vedtak og fratatt muligheten til å bevilge nødvendige midler til gjennomføring av et tilstrekkelig godt prosjekt.

Hovedproblemet virker likevel å ligge i en grunnleggende råte i hvordan vi planlegger, finansierer og gjennomfører store offentlige prosjekter i Norge. Vi bruker ekstremt lang tid på utredning, valg av konsept, kostnadsberegninger, kvalitetssikring. Ansvaret settes bort til forvaltningsnivåer som ikke er beslutningsdyktige.

Nasjonale prosjekter blir offer for lokalt politisk spill. Prosjektene sprekker økonomisk og tidsmessig, hver gang. Tiden vi bruker på å ikke bygge har også økonomiske og menneskelige kostnader.

Veien fra identifisert behov til gjennomføring må gjøres kortere, og vi må i større grad tolerere usikkerhet vi åpenbart ikke klarer å utrede eller beregne oss bort fra.

Sykehus er ikke bare kostbare å bygge, de er ekstremt kostbare i drift. To års drift tilsvarer gjerne hele byggekostnaden. Da er ikke tomtekostnaden særlig interessant, ikke byggekostnaden heller. Likevel skal et fastsatt budsjett være styrende for prosjektorganisasjonen, uavhengig av positiv/negativ samfunnsnytte ved ulike lokaliseringer og inflasjon under utredningsfasen.

Store byggeprosjekter er dyre, men de blir mye dyrere av å utsettes med 20, 30 eller 40 år, enn av å bygges når de trengs på den mest egnede tomta. For å bruke fornebubanen som eksempel; den beste måten å gjøre den billigere på ville vært å bygge den for 20 år siden.

Vikingskipshuset på Bygdøy er mange tiår på overtid, uerstattelig globalt viktig kulturarv faller fra hverandre, prosjektet er godt i gang. Nå skal nybygget kuttes, tross en samlet byggekostnad som knapt er en avrundingsfeil på et nærliggende motorveiprosjekt.

Tilbake til innlandet, hvordan bør dette egentlig gjøres?

Velg modell på medisinskfaglig bakgrunn. Sørg for å tenke stort nok, langsiktig nok og sette av plass og mulighet til utvidelser.

Finn så den beste lokaliseringen ved hjelp av by-, transport- og samfunnsplanleggere, samfunnsgeografer og økonomer. Den som sikrer best rekruttering, det beste fagmiljøet, den mest miljøvennlige transporten, den beste infrastrukturen, størst mulig tilfang av andre fagmiljøer og den mest økonomisk gunstige langsiktige driften.

Så lages budsjettet for byggeprosjektet når alt det andre er på plass. Stort nok til å finansiere det prosjektet vi faktisk trenger.

Sykehus er samfunnskritisk infrastruktur, ikke en lokalpolitisk spillebrikke.

Neste artikkel

Norge må ut av luksusfellen for natur