Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nedbygging av en regional stat?

Kommunesammenslåinger, nedlegging av akuttmottak, færre politidistrikter og forslag til nedlegging av tingretter bidrar til sentralisering og kan utfordre grunnlaget for spredt bosetting.

Distrikt: Sentralisering kan utfordre spredt bosetting, skriver innsenderne. Foto: Siri Juell Rasmussen
Distrikt: Sentralisering kan utfordre spredt bosetting, skriver innsenderne. Foto: Siri Juell Rasmussen

Argumentene er også kjente: Stordriftsfordeler, fagmiljø og forestillingen ‘robuste’ enheter står mot hensynene til geografisk nærhet og spredning av arbeidsplasser. Dette er endringer som medfører justeringer i retning av færre kommuner, og færre regionale og lokale enheter i statlige etater.

Samtidig har andre og mer grunnleggende endringer i regional stat funnet sted «under radaren». Det er mange landsomfattende statlige etater i Norge og disse er typisk organisert etter geografi med sterke regionale enheter. Imidlertid: Det er ingen naturlov at organisasjoner som dekker alle regioner, skal organisere seg etter geografi.

Virksomheter som Equinor, DNB, Schibsted Norge og Posten har valgt å organisere seg etter andre prinsipper enn geografi, eller lagt mindre vekt på de regionale enhetene. Organisering etter oppgaver, funksjoner, produkter eller målgrupper kan være alternativer.

I dag ser vi disse endringene også i staten. Arkivverket, Skatteetaten og Statens vegvesen har gjennomført eller skal gjennomføre radikale strukturendringer; fra organisering etter regioner til organisering etter oppgaver. Dette medfører at men bygger ned regionale organisasjonsenheter, fjerner stillingen som regiondirektør og ikke lengre har et felles kontaktpunkt mot ordførere og andre regionale og lokale aktører.

Hvordan organisasjonen er «skrudd sammen» har betydning for hva som får oppmerksomhet, hvilke mål man har og hvilken kompetanse som etterspørres av de aktuelle enhetene.

Også andre etater vurderer om man har den rette balansen mellom regionale og lokale enheter på den ene siden og felles funksjoner og oppgaveenheter på den andre siden. Tolletaten og Arbeidstilsynet er aktuelle eksempler.

Viktige drivkrefter er ønsker om likebehandling mellom regioner, bedre samordning, krav til effektivitet, samt digitalisering og stedsuavhengig oppgaveløsning.

Det blir altså lettere å gjennomføre strukturendringen når den ikke berører arbeidsplassene regionalt og lokalt.

En ny studie av de nevnte tre etatene kaster nytt lys over endringer i og utfordringer for regional stat. I de tre etatene jobber man med likeartede oppgaver i alle regionale enheter før endringene. Sentrale oppgaver er oppbevaring og tilgjengeliggjøring av arkiver (Arkivverket), informasjon og fastsetting av skatter og avgifter (Skatteetaten), og planlegging, utbygging og vedlikehold av veier (Statens vegvesen).

I alle etatene opplevdes det utfordrende og lite hensiktsmessig å jobbe med disse oppgavene på tvers av en regionalt basert struktur. Likebehandling, samordning og utvikling var vanskelig å få til.

Annonse

Arkivverkets leder beskriver organisasjonen som bestående av «regionale kongedømmer» som jobber på helt forskjellige måter. I Skatteetaten pekte man på utfordringer med å sikre likebehandling i fastsetting av skatter og avgifter mellom regionene, og problemer med ressursallokering ved samarbeid på strategisk viktige prosjekter. I Statens vegvesen opplevdes det problematisk at ansvar for arbeidsprosesser og krav til arbeidsprosesser gikk på tvers av regionale enheter.

Det blir pekt på at digitalisering er en viktig drivkraft bak endringene i særlig to av etatene. I Arkivverket fører overgangen til elektroniske arkiver og publikums økte bruk av digitalarkivet til mindre stedsavhengighet både for «produksjonen» og for brukerkontakten. I Skatteetaten er kjernevirksomheten i stor grad digitalisert. Behandlingen av skattemeldingene finner sted elektronisk, og borgernes dialog med etaten er i større fra den tidligere digitalisert.

Et fellestrekk ved de tre etatene er at man langt på vei har valgt å beholde samme lokalisering av arbeidsplasser som før. Organisatorisk sentralisering har dermed ikke ført til geografisk sentralisering.

Det er flere grunner til at dette; det blir mindre motstand fra ansatte og regionale/lokale interessenter; og man reduserer omfang og kompleksitet i endringen, særlig med tanke på flyttinger og behovet for nyansettelser. Det blir altså lettere å gjennomføre strukturendringen når den ikke berører arbeidsplassene regionalt og lokalt.

Samtidig kan dette prinsippet være en begrensing for å få den ønskede effekten av endringene.

Hensynet til lokalisering gjør at noen løsninger for samarbeid ikke blir vurdert. Antall frihetsgrader blir redusert for etaten. Innen den organisatoriske og geografiske strukturen vil det også være et stort innslag av fjernarbeid og samarbeid over geografisk avstand innen en enhet.

Mange ansatte vil forholde seg til en leder lokalisert et annet sted. Samhandling er muliggjort med bruk av digital kommunikasjonsteknologi. Samtidig kommer det frem at fjernarbeid og – ledelse ikke er optimalt: At en oppgave kan utføres «hvor som helst», betyr at lokalisering er fristilt fra bostedet til etatens målgrupper. Det betyr ikke at det er best at de som jobber sammen er spredd geografisk.

Over tid kan det forventes et ønske om samlokalisering av oppgaver og oppbygging av fagmiljøer knyttet til utvalgte steder.

Sett fra mange etaters side vil man over tid trolig ha et ønske om å kombinere dagens radikale endring i struktur med endring i lokalisering av arbeidsplasser. Dette kan medføre samlokalisering av store deler av etaten (men ikke nødvendigvis i Oslo!), eller at en funksjon blir plassert i Bergen, en i Trondheim, en i Tromsø osv.

Denne sektorlogikken kan komme i konflikt med en regional tilnærming og ønsket om at arbeidsplassene styres ut fra de samlede konsekvensene for regionen på tvers av etater.

Spenningene mellom sektorlogikken og en regional tilnærming vil ikke bli mindre aktuell framover.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ein fortvila diskusjon