Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Naturbaserte næringer må snakke sammen

Norge har begynt å forby næringsvirksomhet som noen av en eller annen grunn ikke liker.

Ressursbasert: Vindmøller må stå der det blåser, skriver kronikøren. Foto: Siri Juell Rasmussen.

Statsministerens «morgengave» til Venstre og Trine Skei Grande var å legge ned pelsdyrnæringen. Noen hundre norske familiers livsverk og levebrød ligger igjen i en ruinhaug. Mange må belage seg på et liv som gjeldsslaver. Jeg kan fremdeles ikke fatte at dette er lovlig, i et land som er bygd på liberale verdier som nærings– og etableringsfrihet.

Men det stopper selvsagt ikke der. Tidligere har det vært en sammenheng i Norge mellom verdiskaping på den ene siden og velferd på den andre. «Verdiene må skapes før de kan fordeles» har vært en vanlig måte å betrakte sunn og nøktern samfunnsutvikling på. Og vi har hatt suksess, stor suksess. Kanskje er det fremste uttrykket for det, Oljefondet på drøyt 8000 mrd kroner, årsaken til at sammenhengen ikke lenger er like sterk. Det brer seg en opplevelse av at det er mye vi har råd til å la være å gjøre her på berget. Andre kan ta seg av verdiskaping vi ikke liker – ute av syne, ute av sinn. Og å si nei til verdiskaping har ikke lenger nødvendigvis den ubehagelige konsekvensen at fellesskapet må kutte i utgifter og velferdsgoder, i alle fall ikke på kort sikt.

Det er mye vi har råd til å la være å gjøre her på berget. Andre kan ta seg av verdiskaping vi ikke liker.

Først ute var pelsdyrnæringen. Siden har aktivistene lyktes på andre områder; regjeringen har fremmet et forslag mot nydyrking av myr, som innebærer at myr kan omdisponeres til alle andre formål enn å dyrke mat. Videre er vern av skog ikke lenger et spørsmål om å ta vare på definerte arter og naturtyper – nå er målet å få mest mulig produktiv skog vernet, foreløpig er målet 10 prosent. Det er lett å sitte i Oslo på statsstøtte finansiert av kapitalavkastning (Oljefondet) fra andre land og mene sterkt om hva vi ikke skal drive med på i Norge. Og det er ingen grunn til å tro at det stopper her, tvert imot: Min observasjon er at det er stadig sterkere innvendinger mot nær sagt alle former for næringsliv og verdiskaping basert på naturressurser i Norge.

Annonse

La oss begynne med landbruket og matproduksjonen vår. Drøvtyggeren har blitt et problem. Og stadig flere ser ut til å mene i fullt alvor at vi må begrense antallet for å berge klimaet vårt. I alle fall legge en avgift på dem rett og slett for at de eksisterer. (De har jo en tendens til å produsere metan når de fordøyer gras og kraftfor.) Om konsekvensen er enda lavere selvforsyning av livsviktige matvarer og ditto import fra land med høyere utslipp spiller ingen rolle; vi kan bare innføre kjøttfrie dager på kantiner og offentlige institusjoner over hele landet.

For de av oss som har jobbet mye med å få mer fornybar energiproduksjon i Norge er det lett å konkludere med at de fleste støtter ideen, men de konkrete prosjektene er det verre med. Nye høyspentmaster er ikke spesielt populært, mange mente for få år siden at vi skulle grave ned hele sentralnettet vårt på tross av enorme kostnader og inngrep i norsk natur. Vindmøller er fint, men ikke akkurat der de er lønnsomme å bygge ut (der det er vind og tilgang til nett). Vi kunne med fordel bygd ut mer vannkraft, men de beste ressursene er vernet, og de prosjektene som er igjen mangler det ikke på innvendinger mot. Vi kunne hogd mye mer skog, men den skal jo vernes, og dessuten liker vi ikke slik det ser ut når hogstmaskinene har forlatt feltene.

Og slik kunne jeg gått gjennom så godt som alle naturbaserte næringer og muligheter. Oppdrett, fiske, fangst av sjøpattedyr, gruvevirksomhet og selvsagt olje og gass. Det som nå skjer er at angrepene og gjennomslagene har kommet i ytterkantene i den forstand at man tar de minste næringene med lavest avkastning først. Det er kostnadseffektivt sett fra samfunnets side. Men streken flyttes hele tiden, neste gang er det noen andres tur. Dårlige mediaoppslag over litt tid, og vips endrer staten rammevilkårene over natten. Bare spør de som driver datasenter i Norge om hva de synes om forutsigbarheten i el-avgiften.

I Norge er vi ganske gode på det vi driver med. Vi har økonomien med høyest fornybarandel i Europa, ved siden av Island. Så godt som alt næringsliv er høyeffektivt og teknologiintensivt grunnet høye arbeidskostnader, høye avgifter og høye totale kostnader. Enten det er aluminium, papir, oppdrett, fisk eller gass – det er svært få som kan måle seg med oss. Konsekvensen av å stenge ned er derfor å flytte norsk verdiskaping og norske arbeidsplasser til utlandet, sannsynligvis til land der både klimagassutslipp og andre utslipp vil være større.

La oss fremover fokusere på hvordan vi kan bli enda bedre til alt vi holder på med, ikke snakke ned de som holder hjulene i gang i dette samfunnet.

Vi kan for øvrig diskutere den langsiktige bærekraften i samfunnet om vi fortsetter å legge ned enkeltnæringer. Vi overlever nok som nasjon uten pelsdyrproduksjon. Men blir vi en gjeng med rentenister (Rødt diskuterer for tiden om det heter kapitalistklassen eller borgerklassen), som lever i enda større grad på kapitalavkastning fra oljefondet, og enda mindre på eget arbeide og verdiskaping – tviler jeg sterkt på at vi fremover vil fremstå som et mer sympatisk samfunn.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Samlokalisering av politi – en ønsket utvikling