Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når viljen er stor og intensjonen god kan det likevel gå galt

Tidligere klima- og miljøminister Ola Elvestuen skrøt av stadig høyere bevilgninger til naturkartlegging. Mye tyder på at satsingen snarere kan ha gjort det vanskeligere å verne verdifull natur.

Kartlegging: Alt fra kalkskog, blåbærskog, enger, nakent berg, til veier og jorder skulle kartfestes i hver enkelt rute. Foto: John Y. Larsson / Nibio
Kartlegging: Alt fra kalkskog, blåbærskog, enger, nakent berg, til veier og jorder skulle kartfestes i hver enkelt rute. Foto: John Y. Larsson / Nibio

Det er lettere å bygge ned natur om man ikke kjenner verdiene i den. Derfor har miljøbevegelsen lenge ønsket seg en større satsning på naturkartlegging. Siden 2015 har Miljødirektoratet femdoblet de årlige utgiftene til naturkartlegging og totalt brukt over 250 millioner kroner. Hundrevis av biologer har vasset i myrer, lett etter stjernerurlav og krattvepsebie.

Så da er vel alt bra? Nei, mener flere i forvaltningen. Fylkesmannen i Nordland har skrevet til Miljødirektoratet at de frykter at de store tildelingene i statsbudsjettet til naturkartlegging «aldri vil komme til nytte».

Årsaken er at satsingen handler om innføringen av et helt nytt system for naturkartlegging, og at systemet innføres før det er klart til å brukes av forvaltningen.

Det var riktignok gode grunner til å erstatte det tidligere systemet – kjent som DN-13. DN-13 lot biologene som kartla utøve mye skjønn, noe som bidro til stor variasjon mellom kartleggingene. Ofte stolte ikke kommunen på kartleggingen hvis man ikke kjente kartleggeren personlig. Denne svakheten var én av grunnene til at

Miljødirektoratet satte ned en gruppe i 2011 som skulle revidere DN-13-systemet. De bestemte å basere kartleggingsmetodikken på “Natur i Norge” (NiN) i stedet, et system for kartlegging av naturtyper som var under utvikling av Artsdatabanken, og som ville gi mye større muligheter til å beskrive naturtyper på en mer standardisert og etterrettelig måte. Løftet var et “verdinøytralt og etterprøvbart” system.

I fire år jobbet en gruppe ledet av Miljødirektoratet med å integrere NiN i DN-13. Jobben besto i å sørge for at instruksene i DN-13 til naturkartleggerne refererte til kategoriene og begrepene i NiN. Miljødirektoratet samarbeidet godt med NiN-utviklerne og var trygge på at de ville komme i mål.

I tillegg ble naturkartlegging løftet politisk i 2015: Stortinget vedtok at NiN skulle utgjøre kjernen for all naturtypekartlegging, slik Miljødirektoratet allerede var i gang med. Bevilgningen til naturkartlegging ble nesten doblet. Muligheten til å gjennomføre en god revisjon bygd på NiN var dermed blitt enda bedre.

Men så ble plutselig arbeidet stoppet. Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratets ledelse valgte å tolke Stortingets vedtak som at revisjonsarbeidet med DN-13 skulle stanses, for å begynne med blanke ark. Fire års arbeid endte i skuffen. Det skjedde til tross for at flertallet i energi- og miljøkomiteen på Stortinget mente at «det er et langt større problem at datagrunnlaget er altfor lite, enn at det er enkelte svakheter i de allerede foreliggende dataene.» Stortingsflertallet var altså langt mer opptatt av å få mer kartlegging, enn hvilken metode som ble brukt.

Det er som om myndighetene hadde vedtatt å bygge et nytt sykehus, for så å sette fyr på det gamle sykehuset fem år før det nye sto ferdig.
Annonse

Med de blanke arkene hadde ikke Miljødirektoratet lenger noen metodikk for å prioritere hvilken natur som var mest verdifull. Men naturkartleggingen hadde fått økte bevilgninger og oppmerksomhet, så her måtte det handles.

Miljødirektoratet satte i gang storstilt heldekkende kartlegging av utvalgte kartruter. Alt fra kalkskog, blåbærskog, enger, nakent berg, til veier og jorder skulle kartfestes i hver enkelt rute. I tillegg utviklet de et system for å verdisette naturen. Metodikken var ny og det var ikke rom for å beskrive naturen gjennom tekst. Oppdragene krevde så mye folk at biologer ble sendt i felten etter to-dagers NiN-kurs.

Siden den gang har stadig nye bølger av kartleggende biologer feid over norsk natur. Fram til 2018 skjedde det uten noe system for kvalitetssikring av feltdata.

Mesteparten av midlene er brukt på kartlegging, og altfor lite på metodeutvikling. I tillegg har ting gått raskt. Resultatet er bl.a. at samme område kartlegges flere ganger: Et område i Asker ble kartlagt med det nye systemet først i 2015, selv om det allerede var kartlagt med DN-13. I 2019 ble det kartlagt en tredje gang.

Fortsatt gir ikke Miljødirektoratets instruks rom for norsk natur slik den faktisk er. Ta f.eks. boreal regnskog, en truet naturtype. For å vurdere hvilken naturtype et område er, ser kartleggerne blant annet etter habitatspesifikke arter. I Trøndelag oppdaget en kartlegger to arter som indikerte at området hun sto i var boreal regnskog. Problemet var at boreal regnskog ikke skulle kunne forekomme i området hun sto i, som var sørboreal sone.

Det forrige systemet hadde også feil og mangler, men kartleggeren kunne utøve faglig skjønn. Det tillater ikke instruksen fra Miljødirektoratet, av frykt for å true målet om verdinøytrale og etterprøvbare kartlegginger. Da kartleggeren i Trøndelag sa ifra til Miljødirektoratet ble hun bedt om å slette dataene. Terrenget passet ikke til kartet. Da var det terrenget som måtte vike.

Dermed står forvaltningen fortsatt uten noen fullgod instruks fra Miljødirektoratet. Likevel har Miljødirektoratet instruert offentlig sektor om at den nye instruksen skal brukes fra 2020. Det er som om myndighetene hadde vedtatt å bygge et nytt sykehus, for så å sette fyr på det gamle sykehuset fem år før det nye sto ferdig. Heldigvis er ingen fysiske broer brent: Vegvesenet har argumentert hardt for at systemet ikke er godt nok for dem, og i desember fikk de slippe inntil videre.

Kjernespørsmålet er hvilken rolle faglig skjønn skal ha. Muligheten til å utøve skjønn er under press i hele samfunnet vårt fordi det skal være mest mulig likhet og forutsigbarhet, med lav toleranse for feil. Men skjønnet forsvinner ikke uten videre, for virkeligheten er kompleks. Skulle hele denne kompleksiteten fanges opp i regler og skjemaer ville resultatet bli et så komplekst regelverk at ingen verken forstår eller har ressurser til å anvende det.

Men i møterommene til direktorat og departement er det NiNs 155 naturtyper som passer inn, ikke gullprikklav eller hinnebregne om de er i feil natursone.

Sammen med en cocktail av politisk handlekraft og frykt for å stille kritiske spørsmål og utfordre autoriteter, kan fem år og 250 millioner kroner forsvinne – sammen med naturen som aldri ble kartlagt og verdsatt på en forståelig måte.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Norge går mot et betydelig kraftoverskudd