Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når blinken flytter seg

Det som kalles «murring» og «bråkmakere» er en protest mot at organisasjonene aksepterer at bøndene i gjennomsnitt har ei inntekt på halvparten av andre grupper.

Lars Petter Bartnes, leder i Norges Bondelag og Kjersti Hoff, leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Foto: Siri Juell Rasmussen
Lars Petter Bartnes, leder i Norges Bondelag og Kjersti Hoff, leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Foto: Siri Juell Rasmussen

Norsk Bonde- og Småbrukarlag sin politiske plattform, som er bygd på prinsipprogrammet, skal gjøres til praktisk utvikling av jordbruket, gjennom de årlige jordbruksforhandlingene. La oss kalle fullt gjennomslag for denne politikken for en innertier.

Vi er altså på skytterbanen. Vi får tildelt ti skudd. Det er ett skudd som blir tellende. Med bakgrunn i de vedtatte dokumentene, melder lokal- og fylkeslag inn sine forslag til praktiske tiltak. Styret får sin marsjordre. En tier er fortsatt innen rekkevidde.

Nå utarbeider Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS) sitt primærdokument, altså første skuddet. Her flyttes blinken fra en tier til en nier. Her plukkes nemlig bort det man mener er helt urealistisk å få Norges Bondelag med på. Et eksempel er tak på arealtilskudd på gras.

Her avsluttes også åpenheten rundt forhandlingene. Men det understrekes at vi ikke har en bonde å miste, vi bør bli flere. Og vi må ikke la krattskogen overta landet. For vi vet at hver dag blir to bønder borte, og for hver bonde som slutter går det areal ut av drift.

Neste skudd skal avfyres i forhandlingene med Norges Bondelag. Men nå er lyddemperen satt på, så her går det av to skudd, nesten uten at noen merker det. Her blir man enige om at det ikke skal tas noen omkamper. Derfor får omfordelingen fra Listhaug-oppgjøret i 2014 virke videre, år etter år, selv om begge faglagene «egentlig» er imot.

Når disse forhandlingene er ferdige er blinken flyttet til en sjuer. Det argumenteres for hvor viktig det er å treffe denne sjueren. Det skal gi bonden forutsigbarhet om en inntektsutvikling på linje med andre, og ei solid tetting av inntektsgapet, den evigvarende forskjellen mellom inntekta i jordbruket, og andre grupper.

Deretter avfyres det to skudd, i forhandlingene med staten. Allerede nå kan det høres at det er andre på skytterbanen, som tester skudd på sine egne skiver. Disse har ikke alltid lyddemperen på, så i noen tilfeller kommer det meldinger om at det ikke er mulig å treffe blink, sånn som våpnene er innstilt.

Annonse

Og det stemmer. I denne seansen er statens første skudd en firer. Og pussig nok vil dette skuddet bli tellende, hvis ikke alle treffer femmeren. Sånn ender det ofte med, at når forhandlingene er slutt, så treffer man en femmer, når man legger siktet i blinken.

Når alle tre har fått skutt, så sendes resultatet til Stortinget. Ettersom alle tre har truffet en femmer, sier Stortinget at dette var fint, så vi avslutter konkurransen her.

De tre forteller nå at avtalen inneholder flere seire. Det er oppnådd et forutsigbart resultat. Bøndene kommer til å ha det omtrent som før. En er ikke helt fornøyd, men det var det beste man kunne oppnå. Det har jo vært vanskelige forhandlinger. Den siste er heller ikke helt fornøyd, men det var så langt vi nådde, og alternativet var så mye verre. Men til sammen er de fornøyde.

Men de andre som er på skytterbanen, medlemmene, de som skal bruke resultatet i praksis, de ser nå at det står fem på resultatlista, til tross for at de så skuddet i blinken. «Kjenner ikke igjen kravet i resultatet!» og «Kjenner meg ikke igjen i tallene!» er vanlige utsagn. Ligger feilen i skiva? Er det anviseren som viser feil? Er det våpenet som er feil innstilt, er det tuklet med det? Eller er det skytteren som har feilet?

Hva skal så de siste fem skuddene brukes til? Skal man skyte på Stortinget, som ikke ville endre noe? De som fikk et resultat alle var enige om. Av hensyn til forhandlingsinstituttet endrer vi ikke en avtale det er enighet om!

Skal man skyte på regjeringen, som kom med et ultimatum på grunn av korona, og som synes det er nok å klappe for de kritisk mest nødvendige yrkene - som faglagene godtok? Eller fordi regjeringen ikke ville finansiere hele utkjøpet av melkekvoter - som faglagene var enige om å kjøpe ut?

Skal faglagene skyte på hverandre? Da kan man selv bli truffet. Alle er jo enige.

Nei, nå retter man skytset mot egne medlemmer? De som ikke «forstår» at det ikke var mulig å få bedre enn en femmer, fordi man må akseptere at blinken forskyves for i det hele tatt å få treff. Det gis beskjed om at de som fortsetter å skyte, uten lyddemper, og som vil bygge om våpenet for at det skal bli mer treffsikkert, de vil vi ikke ha med i fremste rekke. Tap av motivasjon og engasjement får heller gå fløyten. Nå gjelder det å slutte rekkene i lydighet.

Det som i Norges Bondelag kalles «murring» og i NBS kalles «bråkmakere» er en protest mot at organisasjonene ikke makter å løfte problemstillingen, men aksepterer: at bøndene i gjennomsnitt har ei inntekt på halvparten av andre grupper, og at det er noen grupper innad i jordbruket som tjener betydelig mer enn andre. At det flikkes på noen ordninger, noen oppnår noen «seire», forandrer ikke på dette. Det inngås for dårlige avtaler. «Inntektsgapet» kan vel feire et eller annet jubileum.

Skal vi fortsette med dette? Er medlemmene fornøyd med tingenes tilstand? Er det håp om bedring? Vil styrevalget på landsmøtet bety en annen strategi og måloppnåelse? Hvordan treffer vi blinken?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Klimatall for hest og jordbruk