Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Myten om de dominerende leverandører

Dominerende leverandører får skylden for mangt og meget i norsk dagligvaresektor. Men hvor dominerende er de?

Leverandører: Hvor dominerende er egentlig en stor leverandør som Tine? Foto: Lars Bilit Hagen
Leverandører: Hvor dominerende er egentlig en stor leverandør som Tine? Foto: Lars Bilit Hagen

Konkurransetilsynet har i mange år ment at hovedproblemet i bransjen er konsentrasjon på leverandørleddet, men dominerende leverandører har også blitt skyteskive for de innkjøpsprisforskjeller som Konkurransetilsynet har dokumentert (undersøkelser publisert høsten 2019 og 2020).

Samtidig rettet forslaget om en lov som forbød prisdiskriminering seg nettopp mot "dominerende" leverandører.

Hvor dominerende er så disse leverandørene? Den testen de skal vurderes opp mot etter konkurranseloven er om de er i stand til ensidig å begrense konkurransen ved å opptre uavhengig av kunder og konkurrenter.

I den forbindelse er markedsandeler en indikasjon, men ikke avgjørende i seg selv. Det at en aktør som bikker 40 prosent automatisk er dominerende er en myte, automatikk i så måte får man først ved andeler på 75 prosent +, ellers må det andre faktorer til.

Konkurransetilsynets undersøkelse av prisforskjeller i markedet viser ingen sammenheng mellom leverandørens markedsposisjon og prisforskjell. Etter fjorårets undersøkelse var det man ville kalle en erketypisk dominerende leverandør – Tine – raskt ute med informasjon om at deres prisforskjeller var av den moderate sorten (Nationen 13.11.19). Er det da slik at det er enkeltstående dominerende leverandører som tvinger gjennom disse prisforskjellene?

Kjøpermakt er en faktor som kan nøytralisere det som ellers ville ha vært en dominerende stilling. I to saker som nettopp gjelder dagligvaremarkedet har EU-kommisjonen f.eks. satt et breaking point; en leverandør der mer enn 22 prosent av omsetningen går til én kjede, vil være i et avhengighetsforhold til den kjeden.

Selv om leverandøren er stor i sin kategori, vil dette nødvendigvis kunne nøytralisere en dominerende stilling; man kan ikke opptre "uavhengig" av kunden og påtvinge diskriminerende priser.

Annonse

"Løsningen er ikke å henge enkeltleverandører."

Tar vi igjen Tine som eksempel, vurderte selveste Høyesterett tilbake i 2011 at de var dominerende. Men det var ut fra en annen markedsandel enn i dag (takket være utfordrerne Q-meieriene og Synnøve Finden), og en mer fragmentert etterspørselsside (i dommen Norgesgruppen 35 prosent, Rema 17 prosent, ICA 22 prosent og Coop 25 prosent). Kanskje vurderingen hadde falt annerledes ut i dag?

Selv Konkurransetilsynet har vært i tvil; i "intimsåpefusjonen" (Orkla/Cederroth, 2015) foretok tilsynet en grundig vurdering av kjøpermakt, men kom til at det dreide seg om "må ha" produkter (ASAN og Dr. Greve).

Tilsvarende har EU-kommisjonen konkludert med at kjøpermakt ikke motvirker dominans ved "must-stock brands) (Coca-Cola/Carlsberg, 2007). Betyr dette at ansvaret for prisforskjeller kan henges på leverandører som representerer slike varer?

Svaret er nei, av flere grunner. For det første at prisforskjeller ikke er begrenset til disse leverandørene. For det andre at en konkurranseulempe påført andre kjeder enn de som ligger under den største grupperingen ikke kan føres tilbake til enkeltleverandører (det konkurreres på handlekurv, og ikke enkeltprodukter).

Hvis prisulikheter først er et problem (når man tar hensyn til totalbildet som også inkluderer EMV og vertikal integrasjon), er det et generelt problem i bransjen og ikke noe som skyldes enkeltleverandører som tvinger sine vilkår på kjedene.

Det kan ha noe å gjøre med måten forhandlingene føres på, der fjorårets prisforskjeller er startpunktet. At forbrukerne ikke får en full fordel av alle rabatter kan ha noe å gjøre med hvordan rabatter allokeres til ulike kjedeledd, betalinger til sentralleddet gir seg ikke nødvendigvis utslag i lavere priser.

Flere utfordringer kan påpekes, men løsningen er ikke å henge enkeltleverandører. Markedet leverer det vi kan forvente ut fra forhandlingsstrukturen, og da er det heller den vi bør sette under debatt.

Erling Hjelmeng har tidligere bistått DLF og Norgesgruppen i forbindelse med forslaget om forbud mot prisdiskriminering, og ledet utvalget som la frem forslaget til lov om god handelsskikk.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Når klima og natur blir motstandere