Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Miljøvernernes klimaparadoks

Det er fullt mulig å kombinere klimakamp med god næringsvennlig distriktspolitikk, men det tvinger enkelte miljøvernere til å velge mellom kutt i CO2-utslipp og å tviholde på gamle kjepphester om vill uberørt natur.

Skyter vi ulven, kan vi løse landbrukets klimagassproblemer ved å la folk spise mer viltkjøtt, skriver Høyre-stortingsrepresentant Kristian Tonning Riise. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix

Klima- og miljøforkjempere nevnes ofte i samme åndedrag, som om dette var en og samme sak, men i en rekke tilfeller ser vi at dette snarere er motsetninger. De som er mest høylytte i spørsmål om kutt i klimagassutslipp; de som vil at vi skal fly mindre, spise mindre kjøtt og ha et mer klimavennlig forbruk, er ofte de samme folkene som for eksempel vil verne mest mulig skog og dramatisk øke antallet rovdyr i Norge.

Dette passer kanskje sammen i en eller annen romantisk forestilling om hvordan det grønne samfunnet ser ut, men realitetene viser at disse hensynene ofte står i motsetning til hverandre. Skal vi nå klimamålene må alle sektorer gjennomføre betydelige reduksjoner i utslipp, og landbruket er intet unntak. Likevel står en av de beste og billigste ressursene vi kan bruke for å gjøre nettopp dette, beiteressursen, ubrukt mange steder på grunn av et økende rovdyrtrykk. Ja, ulven er rett og slett en versting når det kommer til indirekte CO2-avtrykk.

Store deler av utslippene knyttet til produksjon av rødt kjøtt kommer fra fôrproduksjon. Produksjon av fôr krever store landarealer. Rundt to tredjedeler av dyrka mark i Norge brukes til å produsere fôr til dyrene vi spiser (i tillegg importerer vi mye). Dette utgjør selvfølgelig en betydelig ressursbruk i seg selv, men i tillegg har det en indirekte effekt ved at mer av disse arealene kunne vært utnyttet til menneskemat dersom man kunne finne fôr til dyrene et annet sted.

Den gledelige nyheten er at denne ressursen finnes, helt gratis, men over halvparten av beitearealet i Norge står ubrukt. En vesentlig årsak til dette er rovdyrtrykket. Innenfor ulvesona er det ikke utmarksbeite igjen, til tross for at noen av Norges aller beste beitearealer finnes nettopp her. Dersom vi kunne utnyttet disse bedre, ville det betydd at mer av jordbruksarealet kunne blitt brukt til å produsere menneskemat fremfor husdyrfôr, og dermed også mindre import.

I tillegg er det slik at gress som råtner avgir CO2, mens gress som spises av husdyr inngår i et naturlig kretsløp og fører til mindre behov for jordbruksarealer til forproduksjon og mindre import. Klimaorganisasjoner som er opptatt av å redusere klimagassutslippene i landbruket burde altså stille seg først i køen for å skyte ulv.

Så vil noen innvende at: Kan vi ikke heller bare redusere forbruket vårt av kjøtt fra storfe, svin og sau? Joda, det kan vi, men det er ikke noe argument mot å gjøre produksjonen som uansett vil være der mer klimavennlig. I tillegg er det svært lite realistisk å tro at etterspørselen etter kjøtt kommer til å bli veldig mye mindre, av den enkle grunn at folk liker kjøtt samt at det utgjør en lett tilgjengelig bestanddel av det vi trenger i kostholdet vårt. Å gjøre det imperfekte betydelig bedre burde derfor være en bedre målsetning enn å jobbe for en kjøttfri utopi.

Annonse

Det finnes imidlertid et alternativ til kjøtt fra industriell husdyrproduksjon som både er mørere, magrere, sunnere, mer smakfullt og mer miljøvennlig enn noe annet; nemlig viltkjøtt. Mer næringsrik og sunn mat enn elg, hjort og rein finnes knapt. Problemet er at tilgjengeligheten på dette kjøttet står i sterk disfavør til etterspørselen, og prisen er dermed så mye høyere enn annet kjøtt, at de færreste av oss har råd til å kjøpe dette regelmessig.

Heldigvis finnes det en måte å øke tilbudet av dette kjøttet betydelig dersom vi vil. I stedet for å gi bort så store mengder av det beste kjøttet vi har til rovdyr, så kunne vi skutt flere rovdyr og beholdt mer av dette kjøttet selv. Da kunne flere mennesker fylt en større del av kostholdet sitt med næringsrikt, klimavennlig kjøtt fra dyr som attpåtil har levd gode liv ute i det fri.

En positiv bieffekt av dette er også at livskvaliteten, rekreasjonsmulighetene og næringsgrunnlaget i distriktene ville økt. Ja, det kan til og med tenkes at elgen selv synes det er hyggeligere å dø momentant av et presist rifleskudd, heller enn å bli revet i stykker av en ulv. Whats not to like?

Alt i alt kan det altså argumenteres godt for at skyting av ulv både er et godt klimatiltak, et godt folkehelsetiltak og god næringspolitikk.

På område etter område ser vi rett og slett at næringsvennlig distriktspolitikk er på lag med klimaet. Skogen er et kapittel seg. Skog som vokser binder CO2. Skog som råtner avgir CO2. Å hugge moden skog, plante ny skog og bruke mer tre i for eksempel bygg fremfor mer forurensende byggematerialer gir et langt bedre langsiktig CO2-regnskap enn simpel vern av skog. I tillegg genererer bruk av skogressursen inntekter til samfunnet vårt, mens vern bare koster penger.

Det er egentlig på tide at distriktene retter opp ryggen i klimadebatten. For på område etter område ser vi at de såkalte miljøpartienes politikk hva gjelder bruk av ressursgrunnlaget i distriktene er alt annet enn på lag med klimaet.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Bondeprotest mot utslippskutt i Nederland