Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Metan - et kortlivet problem

CO2 og metan telles likt, men er vesensforskjellig, i klimasammenheng.

Mye av klimagassutslippene fra landbruket (her fra gassanlegg på gård i Rogaland) er metan. Og metan forsvinner etter 12 år i atmosfæren, påpeker kronikøren. Foto: Bjarne B. Aase

Nationen på nett omtalte mandag 1. juli rapporten fra Det tekniske beregningsutvalget for jordbruk og klima. Noen av medlemmene hadde en merknad om hvordan klimagassen metan omregnes til såkalte CO2-ekvivalenter i det etablerte systemet. Merknaden er basert på forskning fra sentrale klimaforskere og hoved¬forfattere i FNs klimapanel. Forskningen er blant annet viktig for å forstå behovet for å håndtere klimagassene hver for seg i arbeidet med å stoppe oppvarmingen.

Da må utslippene av de langlivede klimagassene CO2 og lystgass kuttes ned til null. Null utslipp! Eller "netto null", som det heter. Det vil si at utslippene av disse gassene ikke kan være større enn det vi henter ut av atmosfæren av CO2 hvert år. "Vi" er i denne sammenheng trær og lagring i jord, eller teknologiske løsninger for karbonfangst og lagring. Det er en formidabel utfordring. Hvert nytt tonn av CO2 vi dumper i atmosfæren blir der, og kommer i tillegg til alt vi har dumpet der tidligere. For CO2 brytes ikke ned. Så lenge vi slipper ut CO2 øker drivhuseffekten, eller stålingspådrivet, som forskerne kaller det. Å øke strålingspådrivet er som å skru opp stråleovnen i stua. Da øker tilført energi og litt avhengig av hvor godt stua di er isolert, så øker temperaturen. Med de katastrofale konsekvensene for kloden det etter hvert vil få. Å stoppe ytterligere oppvarming, forårsaket av CO2 og lystgass, handler altså om å bringe utslippene av disse gassene til netto null.

Klimagassen metan er en helt annen historie. Metan er en potent klimagass. Mye mer potent enn CO2. Noe kommer fra naturlige kilder, og noe fra menneskeskapte kilder som lekkasjer fra utvinning av olje og gass, fra nedbryting av avfall, fra risproduksjon og fordøyelsen til drøvtyggere; storfe, sau, geit, men også elg, hjort, rådyr osv.

Annonse

Men metan har kort levetid i atmosfæren. I gjennomsnitt overlever hvert metanmolekyl i omtrent 12 år. Enkel fysikk tilsier da at konstante utslipp av metan over lang tid, gir konstant konsentrasjon av metan i atmosfæren. Ved konstante utslipp vil det forsvinne like mye metan som det slippes ut. Konstante utslipp gir derfor ingen ytterligere økning i strålingspådrivet. Ingen skrur opp effekten på stråleovnen. Det er selvsagt fundamentalt forskjellig fra CO2, hvor ethvert nytt utslipp kommer i tillegg til alt som er sluppet ut i atmosfæren fra før.

For å stoppe ytterligere oppvarming forårsaket av metan, må strålingspådrivet reduseres med om lag 3 prosent per tiår. Det skyldes at klimasystemet tilpasser seg langsomt til tidligere økning i utslipp, bl.a. på grunn av oppvarming av dyphavene. Det er likevel fundamentalt forskjellig fra CO2. Å kutte metanutslippene med 0,3 prosent per år er ekvivalent med å slippe ut NULL CO2. Det gir ingen ytterligere oppvarming av kloden. Når vi skal kutte de langlivede gassene til netto null innen 2050, for å stoppe ytterligere oppvarming, er det altså tilstrekkelig å kutte metanutslippene med om lag 10 prosent i perioden, for å oppnå det samme. Null ytterligere oppvarming! Større kutt i metanutslipp vil bidra til nedkjøling, sammenlignet med nåværende oppvarmingsnivå. Det er ekvivalent med å bli karbonnegative – å hente ut CO2 fra atmosfæren.

Problemet er bare at den etablerte måten å beregne såkalte CO2-ekvivalenter av metanutslipp på, viser noe helt annet. Den behandler metan som om utslipp av metan akkumuleres i atmosfæren, slik som for CO2. Måten er enkel og oversiktlig, men den er feil. Og spesielt feil blir den når metanutslippene kuttes. Da viser den etablerte metoden at metan fortsatt bidrar til økt oppvarming, mens kloden vil erfare nedkjøling.

Når du ser metanutslipp oppgitt i CO2-ekvivalenter, bør det lyse en rød lampe. Og send en vennlig tanke til den internasjonale forskergruppen, ledet av professor Myles Allen ved Universitetet i Oxford, som har lansert en vesentlig bedre måte å vurdere den kumulative effekten av de ulike klimagassene på. Partene i Parisavtalen ble i desember riktig nok enige om å rapportere på den gamle beregningsmåten, men åpnet samtidig for andre beregningsmåter i tillegg. Det er naturlig, og nødvendig, med oppdatert kunnskap om effekten av kutt i metanutslipp.

Den nye forståelsen av metan er vitenskapelig ukontroversiell. Men, som alle faktagrunnlag, kan den brukes på ulike måter. Klimautfordringen er så stor at det må kuttes i utslipp av alle gasser, så raskt som mulig. Men ingen kan være tjent med å regne feil, eller late som om problemet med feilregning av kortlivede klimagasser ikke finnes.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Uansvarlig av regjeringen!