Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Matindustri, jordbruk, dagligvarehandel og forbrukere – hvem sitter i hvilken båt?

Utviklingen viser at bønder og industri i økende grad befinner seg i samme båt.

Importandelen for industrielt bearbeidede matvarer nærmer seg 40 prosent. Orklas Grandiosa får større konkurranse fra utlandet. Foto: Siri Juell Rasmussen

Rapporten "Mat og industri 2018" viser at norsk matindustri vokser både større og mer konkurranseutsatt. Meget høy vekst i sjømatindustrien og økende import av bearbeidede matvarer øker den internasjonale eksponeringen.

I denne situasjonen satser norsk matindustri årlig åtte milliarder på ny teknologi, nye anlegg osv. i tro på fremtidig konkurranseevne og tillitsvekkende matpolitikk. Norske bønder er avhengig av at de ikke mister troen.

For noen år tilbake diskuterte professor Victor Norman og daværende Orkla-sjef Åge Korsvold importvernet for matvarer. Professoren hevdet at industrien og handelen selv dro fordeler av høyt importvern på bekostning av forbrukerne, mens de skjulte seg bak bøndene når importvernet ble diskutert. I skjul av bondens importvern kunne de legge unødvendige kostnader over på forbrukerne, hevdet Norman.

Korsvold svarte at «90 prosent av våre næringsmiddelprodukter møter konkurranse fra internasjonale konkurrenter i det norske markedet.»

Det er lett å forstå professorens bekymring, men utviklingen gir Orkla-sjefen stadig mer rett. Både eksport og import av mat- og drikkevarer har økt med rundt åtte prosent årlig i løpende priser siden 2010. Den årlige veksten i import av industrielt bearbeidede mat- og drikkevarer ligger på 7,9 prosent. Industrien har økende betydning for sjømateksporten og resten av norsk matindustri blir stadig mer utsatt for importkonkurranse.

Importandelen for industrielt bearbeidede matvarer nærmer seg 40 prosent. Vi importerer denne typen matvarer for 47 milliarder kroner. Matindustriens samlede produksjonsverdi ligger på 235 milliarder, men mye av produksjonsverdien er omsetning mellom industriforetak.

Vi har ingen eksakte tall, men det er grunn til å regne med netto produksjonsverdi godt under 150 milliarder. Importandelen i engrosmarkedet for industrivarer kan nærme seg 40 prosent.

Annonse

Heldigvis for jordbruket har matindustrien klart seg bra. Norsk jordbruk har få og små markedskanaler utenom norsk matindustri. I dag er det ikke først og fremst høyden på tollsatsene for råvarene, for drikkemelka, eggene, stykningsdelene og hele slakt, korn eller mel, som setter rammer for prisutviklingen i jordbruket.

Dersom importkonkurransen øker presset på prisene for pizza, ost, pølser, bakverk og youghurt er det prisene til bøndene som vil falle. I verste fall forsvinner bøndenes markeder.

Den som forventer både økt vareutvalg og redusert import av ferdigvarer, må regne med å bli skuffet.

Hittil har veksten i importen av foredlede matprodukter gått hånd i hånd med økt norsk matindustriproduksjon. Matindustriens evne til å konkurrere har vært en stor fordel for norske bønder som har markedene i behold og fortsatt kan vedta prisøkninger i årlige jordbruksforhandlinger. Men risikoen er økt og krever bevissthet om industriens situasjon.

Noen vil sikkert ønske at skjermingen av selve industrileddet kunne styrkes. Da kan det være grunn til å minne om de farene Victor Normann har påpekt. Dessuten, konkurransen på matindustrileddet er forankret i EØS-avtalen blant annet gjennom RÅK-ordningen. RÅK er en konkurranseutsettingsordning for norsk matindustri.

Et tredje poeng er at økt import også har konsekvenser for mangfoldet, vareutvalget, i butikkene. Blant annet har Forbrukerrådet og Matkjedeutvalget hevdet at utvalget er smalt, at forbrukerne bør kunne forvente mer. Men den som forventer både økt vareutvalg og redusert import av ferdigvarer, må regne med å bli skuffet. Å subsidiere industrien er heller ingen løsning. Det kan lett støte mot statsstøttereglene i EØS.

De to siste meldingene om jordbruks- og matpolitikk, fra ganske ulike regjeringer, har vært realistiske. Begge har pekt mer på markedsbaserte, dvs. næringens egne, løsninger; på innovasjon og produktivitetsvekst, og relativt mindre på politikk.

Enkelt oversatt kan det bety at bønder må slutte å produsere høykvalitets råvarer for fryselager, minkfôr, eller subsidiert eksport. Produsér for matindustrien, handelen og forbrukerne! Industrien bør på sin side utvikle sine kontrakter med bøndene slik at ny og økende risiko håndteres best mulig for verdikjeden som helhet.

Det er antagelig også mulig å gi primærprodusentene en mer sentral rolle i utviklingen av industriprodukter basert på norske råvarer, produkter som kan gi forbrukerne mer nærhet til og fortrolighet med både råvaresammensetning og foredling. Og det er livsviktig for norsk matindustri at bøndene, som store eiere i matindustrien, fortsatt ser verdien i offensive investeringer og høy produktivitetsvekst i norsk matindustri.

Fremfor alt viser utviklingen at bønder og industri i økende grad befinner seg i samme båt. Båten er noe annerledes enn den professor Norman beskrev 2013, og farleden mer risikofylt. Men så langt ser den også ut til å bli mer sjødyktig.

Det skyldes ikke først og fremst politikken, men næringens egen investerings- og satsingsvilje. Den blir vi stadig mer avhengige av.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi som forbrukere har et ansvar når vi skal kjøpe varer