Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Mat, marginer og markedsmakt

Det skrives for lite om realitetene i norsk matvarehandel, kalkylegrunnlaget og hvor marginene i de ulike ledd blir av.

Illustrasjonsbilde: Her kjøttdeig i en kiwibutikk. Foto: Benjamin Hernes Vogl
Illustrasjonsbilde: Her kjøttdeig i en kiwibutikk. Foto: Benjamin Hernes Vogl

Redusert moms er hyggelig for forbruker, men fordelingen av marginer i de ulike ledd fra produsent til forbruker avhjelpes ikke med enkle pyntegrep. En ‘etablert prisaksept’ kan raskt og ikke som forutsatt ende opp i større og økte kjedemarginer.

Det er verdt å merke seg at eksempelvis Kiwi som «en av de store distribusjonskjedene i Norgesgruppen» ser ut til å øke prisene markant to ganger i året; ved årsskiftet og den 1. juli. Og ikke altfor uventet ser denne kjeden ut til å gjøre som de andre kjedene gjør – samtidig som de jevnlig presser og etablerer sine prefererte leverandører, ut fra konsentrert markedsmakt.

Det bør i større grad settes trykk/lys på matkjedene forut for disse prisøkningene, og grunnlaget som en kan forvente bør tydeliggjøres før prisøkningene kommer. Det som summeres på kassalapp bør en bevisst forbruker ikke avstå fra å få spesifisert, på et format som gir en grei mulighet for å etterse.

Det kan se ut til at det mangler samkjørt interesse, for ikke å si bredde, tyngde og autoritet i opinionen til å møte økninger med annet enn aksept og tilsynelatende ukuelig betalingsvilje. Her faller vel opplysningsarbeid/-ansvar for å møte prisøkninger/markedskontrollen som er vevd inn i ledelse av kjedene til en våken presse, som primær representant for forbrukermakt.

Forbrukerperspektivet treffer langt sterkere enn fokus på primærnæring – det er ingen grunn til å ikke å ivareta begge hensynene til sammen, da kjedene lett profitterer på å etablere et skiftevis årsaks- og hensynsfokus i en klassisk ‘splitt og hersk’.

«Hva med å balansere produsent- og forbrukermakt – i møte med kjedeeiere og avmakten?»

Balanse

Ting tyder på at konkurranse ikke er et virksomt korrektiv for å begrense prisstigning, at uønsket samordning fortsatt forekommer blant kjedene (i lovverk eller administrerte hjemler til dette), og mangel på tiltak som styrker BÅDE matvarehandelens primære produsent-/leverandørhensyn og det alminnelige forbrukerhensyn.

Pandemiens virkning på det som i politiske termer gjerne ble omtalt som ‘handelslekkasje over grensene’ kan ha medvirket til ikke-proporsjonal marginberegning. Unntaksaksept som del av pandemisk tilstandsbeskrivelse innebærer ikke en «hevd», og langtidseffekten trolig i hovedsak å anse som konkurranserelatert.

Eksempelet kjøttdeig er tilfeldig valgt; en utbredt volumvare. Halvårs prisøkning på 6 prosent – er dette korrelert påviselige endringer i regnskapsbalansen til produksjonsledd og foredling?

Den konkrete bakgrunnen for dette: Vi stanset ved disken med ferdigpakket ferskkjøtt på en Kiwi-butikk, og kjøpte 2 pakker 400 gram kjøttdeig storfe (14 %) der ved to anledninger, samme merke m/norsk opphav, både den 29. juni og 6. juli.

Annonse

Prisen per pakke er ifølge kassalapp fra samme butikk:

29. juni: 49,90

6. juli: 52,90

Prisøkningen dette indikerer for en helt ordinær veldrevet Kiwi-butikk per 1. juli er altså 6 prosent.

Det kan man tenke er en typisk situasjon, og det som mangler i øyeblikksbildet er en dokumentasjon på samme vares prisøkning ved siste årsskifte, eller som stipulert over det siste året.

Vedrørende kommersielle innretninger, og primærnæringens situasjon; kan en dertil forvente at det skal være en sporbar sammenheng eller linearitet mellom kostpådrag og konsekvens i forbrukerpris? Forbrukere ser ikke denne sammenhengen i de daglig gjentatte varetransaksjonene. Og Forbrukerråd + Konkurranse-/Pristilsyn er mer sporadiske ‘på plass i felt’ enn synlig proaktive på termin.

Det ser ut til at kjedene vil utnytte de store prissprangene to ganger i året til å markedsføre seg som lavpriskampanjebutikker med moderate og tidsbegrensede priskutt for å stagge fokus på realitetene. Kjedene står bak store og regulære prisøkninger som sprenger ‘forhandlede tillegg’ i lønnsnormaler på norske arbeidsplasser.

Når det gjelder kjedenes økonomi er det en separat grunn til å gå etter praksis og regnskapsføring av mat som de store kjedene anskaffer, matvarevolumet som ikke blir solgt og som til slutt tapsføres/kondemneres. En må anta at disse varene bærer en forholdsmessig andel av driftskostnader i et foretak, og at tapsberegninger tilsier at regnskapsført verdi på kondemnert mat reduserer skattbart overskudd på den øvrige driften.

Et fremforhandlet rabattnivå på et høyt innkjøpt volum kan dermed i teori gi bedre marginer på solgte varer, og fradraget som er knyttet til kondemnert mat og redusert skattbart overskudd kan begge bidra til kjedenes endelige stordriftsmarginer. Her vil en konsernorganisering på tvers av flere ledd i varedistribusjonen gi grunnlag for regnskapstekniske disposisjoner som kjedene kan og vil utnytte.

Det er få grunner til å lure på hvordan eierne bak de store kjedene har en solid likviditet som bunner i matvarehandelen. Ekstravaganse er sjelden et påviselig kremmertrekk synonymt med etisk eleganse.

Hva med å balansere produsent- og forbrukermakt – i møte med kjedeeiere og avmakten?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hvem skal fortelle hva som skjer i nord?