Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Man spiser hverandre – og så ferdig med det!

Bestemor Skogmus’ holdning i Hakkebakkeskogen minner urovekkende mye om jordbrukets egen tilnærming til bondekannibalisme; tilbakelent og likegyldig.

Jordbrukets eksistens: Basert på det primitive prinsippet «den enes død, den andres brød», skriver Elin Bergerud. Foto: Privat
Jordbrukets eksistens: Basert på det primitive prinsippet «den enes død, den andres brød», skriver Elin Bergerud. Foto: Privat

«Norge trenger bonden», et veletablert uttrykk i jordbruket. Men hvor mange bønder trenger Norge? 40 000? 20 000? 5 000? Eller for å snu spørsmålet: når er det få nok?

Hvis du trodde jordbruket var ei solidarisk næring, hvor yrkesbrødre stod side om side for å forsvare hverandres levebrød, må du tro om igjen. Riktignok er omtanken for hverandre ute blant grasrota stor. Gjør du derimot et dypdykk i de politiske systemene vil du oppdage en ubehagelig sannhet.

Jordbrukets eksistens er nemlig basert på det primitive prinsippet «den enes død, den andres brød». Det ligger faktisk som en forutsetning i tallgrunnlaget som brukes i jordbruksforhandlingene at produktiviteten per arbeidstime skal øke. I et gitt marked blir regnestykket enkelt: skal noen øke, må andre slutte.

Denne logikken gjelder også i forvaltningen av landets melkekvoter. Til tross for at kvoteordningens formålsparagraf er tydelig på å ivareta både distrikt og struktur, har denne markedsregulerende ordningen selv havnet på det åpne markedet. Privat omsetning av melkekvoter har kun ett underliggende formål: samle markedsandelene på stadig færre hender.

Men var det ikke et argument om at privat omsetning ville åpne for nyetableringer, spør du kanskje? Vel, nyetableringer kunne man fint fått til gjennom politisk styring, dersom man faktisk ønsket det. Garantisten for fusjonering av kvoter derimot, var å slippe markedet til. Og slik ble det.

En annen konsekvens av å gi fra seg store deler av kontrollen på melkekvotene, er begrenset mulighet til å regulere volumet ved behov. En konsekvens som melkesektoren blør under i dag.

La meg gi et eksempel: dersom den statlige andelen ved omsetning av melkekvoter hadde holdt seg på 50 prosent, kunne tilstrekkelig antall liter melk vært tilbakeholdt fra markedet siden WTO-vedtaket i 2015, slik at man ikke hadde behov for å redusere aktive kvoter i dag. Sant nok var det Listhaug som reduserte den statlige andelen til kun 20 prosent, men jammen ble næringen selv raskt bekvemme med ordningen og har sittet stille i båten siden. Ja, faktisk så stille at reduksjonen i kvoter nå fremstilles som julekvelden på kjærringa.

Nå som realitetene melder seg som mørke skyer på himmelen, siger den omvendte Bukkene Bruse-mentaliteten inn: «Ta ikke meg, ta heller broren min, han er mye mindre enn meg». Utlevering av lillebrødre, eller «færre, men sterkere» om du vil. Hans Hagas tankegods fra 60- og 70-tallet dominerer fortsatt i store deler av næringa. «Bare vi blir litt større. Løper litt fortere. Så skal vi endelig tjene penger».

Men hvem er det som går og går og aldri kommer til døra? På 1950-tallet utviklet den amerikanske økonomen Willard Cochrane teorien om jordbrukets tredemølle. En teori som forklarer hvordan økt effektivitet i jordbruket kun fører til prisfall, og tar bonden tilbake til startstreken. Teori kan nok i seg selv være et noe belastet ord i jordbrukskretser, men også all empiri viser oss at Cochranes teori stemmer.

Annonse

Aldri, hverken i tid eller rom, har jordbruket opplevd å komme til døra, det vil si oppnådd en struktur eller produksjonsintensitet som sikrer bonden god økonomi. Danmark er antakelig det beste eksempelet – med 53 prosent dyrket areal, flatt som ei pannekake – står danske bønder til øra i gjeld og er mest avhengig av overføringene fra EUs felles landbrukspolitikk blant samtlige medlemsland.

Ironisk? Kanskje. Grunn for ettertanke? Absolutt. Hvis danske bønder ikke finner døra, er ikke vi nordmenn på sporet engang.

Økonomien i jordbruket må derfor sikres gjennom politiske virkemidler. Jordbruket er også en svært politisk betinget næring. Vi driver jordbruk i Norge hverken på grunn av bedriftsøkonomisk effektivitet eller stordriftsfordeler. Til det er landet vårt for kaldt, for bratt, og for dominert av skyhøye inntekter.

Vi driver jordbruk fordi vi har satt oss sentrale målsetninger med produksjonen. Målsetninger om selvforsyning, mattrygghet, dyrevelferd, verdiskaping, biomangfold, kulturhistorie, levende bygder, og så videre. Jordbruket bidrar til så mange og så viktige fellesgoder at en velferdsstat som Norge ikke kan ta seg råd til å la være.

Det er på høy tid at jordbruket tar et internt oppgjør med stol-leiken.

Men hvis arealene skal driftes, trengs det bønder. Hvis kulturhistorien skal videreføres, trengs det bønder. Hvis bygdene skal blomstre og ikke visne, trengs det bønder. En kontinuerlig reduksjon i antall bønder står i direkte kontrast til de politiske målsetningene nasjonen har på vegne av næringa. Spørsmålet om hvor mange bønder Norge trenger, handler om hva Norge trenger bønder til, og vi passerer stadig nye smerteterskler i takt med avskallingen.

Utkjøp av bønder kan derfor aldri bli noe annet enn feil. Feil fordi: a) vi trenger flere, ikke færre bønder, b) ordningen kanaliserer penger ut av næringa – penger som heller burde vært prioritert aktive bønder, og c) fordi «medisinen» faktisk ikke løser det egentlige problemet, men kun gir en kortvarig lunk i buksa, ref. Cochranes teori.

I stedet for å etablere velfungerende verktøy for produksjonsregulering og bærekraftige priser, velger man å betale bønder for å slutte å være bønder. Forstå det den som kan. Å velge å ikke bruke virkemidler i jordbruket er også politikk.

Det er på høy tid at jordbruket tar et internt oppgjør med stol-leiken. Bønder bør legge av seg det barnlige trekket ved å føle seg større, bedre og mer konkurransedyktig ved å snappe stolen fra naboen. Vi kjenner alle spillets skjebne; det er kun et tidsspørsmål før du enten står uten stol selv, eller sitter igjen i midten som den eneste, ene og alene. Game over.

Og jordbruk er ingen selskapslek. Jordbruk er ramme alvor.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

La oss slå av lysa!