Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Lykkes Mattilsynet med dyrevelferden?

Forskning viser at dyrevelferdsdebatten må nyanseres.

Steile fronter: Når regjeringen nå er i gang med en ny stortingsmelding om dyrevelferd, er det å håpe at de ikke lar den polariserte debatten styre vurderingene, skriver kronikkforfatterne. Foto: Mostphotos
Steile fronter: Når regjeringen nå er i gang med en ny stortingsmelding om dyrevelferd, er det å håpe at de ikke lar den polariserte debatten styre vurderingene, skriver kronikkforfatterne. Foto: Mostphotos

Debatten om dyrevelferd har blitt hardere. Massemedier viser bilder av vanskjøttede dyr, ispedd fortellinger om Mattilsynets unnfallenhet. Samtidig står dyreholdere frem med historier om urimelig og vilkårlig maktbruk fra tilsynets side. Enkelte medier spisser sine budskap uten nyanser og forbehold og skaper forestillinger om et ineffektivt tilsyn og en uansvarlig næring.

Slike forestillinger synes å prege deler av opinionen, så vel som den politiske dagsorden, og det bidrar til å gjøre Mattilsynets arbeid enda mer krevende. I denne situasjonen er det behov for å stoppe opp og se på hva vi faktisk vet om forvaltning av dyrevelferd.

Hvilke utfordringer har myndighetene når det gjelder å ivareta dyrevelferden? Lykkes Mattilsynet med denne jobben? Et nylig avsluttet forskningsprosjekt gir noen svar.

Forskningen bak boka «Forvaltningen av dyrevelferd i Norge» viser behov for å nyansere den offentlige debatten. Utfordringer finnes, både i tilsyn og næring, men hovedkonklusjonen er at styringssystemet langt på vei fungerer bra. Dataene i prosjektet, samlet inn gjennom omfattende intervjuer og anonymt besvarte spørreskjemaer, viser at næringen er mottakelig for offentlig styring.

Behovet for lovregulering av dyrevelferden støttes av en samlet husdyrnæring, og det samme gjelder behovet for et tilsyn. De fleste i næringen har betydelig tillit til Mattilsynet, også når det gjelder inspektørenes kompetanse og opptreden. De aller fleste i næringen føler seg forpliktet av lovverket, og de slutter opp om dyrevelferd som verdi. Likeledes opplever inspektørene at de i hovedsak møter en samarbeidsvillig næring når de er på tilsyn.

Men dataene avdekker også utfordringer. Det hersker ulike oppfatninger om hva som er god dyrevelferd: at bonden synes dyrevelferd er viktig, betyr ikke nødvendigvis at dyreholdet er innenfor lovkravene. Dyreholders oppfatning av god dyrevelferd er ikke alltid den samme som inspektørenes.

Dessuten er ikke alle husdyrholdere i stand til å ivareta dyrenes velferd så godt som de ønsker. Det kan skyldes praktiske forhold, så vel som sviktende økonomi og kompetanse. Et mindretall i næringen har negative erfaringer med tilsynet. Slike erfaringer er ofte knyttet til møtet med den enkelte inspektør.

"Personavhengige konflikter får i noen tilfeller utvikle seg lenger enn de burde."

Personavhengige konflikter får i noen tilfeller utvikle seg lenger enn de burde. Tilsynet har stadig utfordringer angående enhetlig tolkning av regelverk og felles prinsipper for virkemiddelbruk: Tilsynsmetodikk kan variere mellom inspektører og mellom ulike lokasjoner av Mattilsynet. Det kan skape forskjellsbehandling og opplevelser av urett.

Noen av tilsynets utfordringer er uunngåelige: Tilsyn med dyrevelferd krever faglig skjønn, og skjønn vil alltid gi rom for variasjon og uenighet. Likevel konkluderer forfatterne i boka «Forvaltningen av dyrevelferd i Norge» med at det er mulig å håndtere utfordringene bedre. Mattilsynet kan med fordel styrke sin veiledningsvirksomhet overfor næringen.

På noen områder kan arbeidet med å trygge inspektørene i skjønnsutøvelsen også styrkes. Tilsynet kan gjøre mer for å vurdere hensiktsmessigheten av virkemiddelbruken i de enkelte tilfeller: Like regelbrudd kan ha ulike årsaker, og virkemidlene – for eksempel valget mellom veiledning eller sanksjoner og straff – bør tilpasses deretter.

Vi ser at manglende vilje til å til å følge dyrevelferdslovgivningen primært er knyttet til en liten andel av dyreholderne. De strengeste reaksjonsformene bør reserves for disse.

Tilsynet kan også lage rutiner for å hindre at dårlig personkjemi skaper langvarige konflikter. Noen fastlåste saker kunne trolig vært løst gjennom skifte av saksbehandler. Forskningen viser at god dialog og tillit mellom dyreholdere og inspektører, øker sannsynligheten for at målsettingen om god dyrevelferd følges opp.

Det er uheldig at Mattilsynet er klageorgan for egen saksbehandling. Det at Mattilsynet forbereder og fører tilsyn med regelverket og samtidig behandler klager på det samme regelverket, synes å redusere tilliten. Tilliten til klagebehandlingen kan derfor styrkes ved å legge den til et organ utenfor Mattilsynet.

For å ivareta hensynet til likebehandling, er det viktig at inspektørene deler erfaringer, samordner tilnærminger, og tolker regelverket mest mulig likt. Inspektørenes nærmeste leder spiller en viktig rolle her. Mattilsynet bør i størst mulig grad sikre at inspektørene har en stedlig ledelse som selv er aktivt involvert i inspeksjonsvirksomheten.

Bedre tilsyn koster. Effektivitetspress og minkende budsjetter bedrer verken tilsynet eller dyrevelferden. Økte krav til tilsynet bør gjenspeiles i tilsynets ressurser.

De fleste av Mattilsynets utfordringer er velkjente fra internasjonal tilsynsforskning. Mattilsynet fremstår som en ganske typisk tilsynsetat. I motsetning til Sverige, har ikke Norge et utdanningstilbud spesifikt rettet mot de som utfører tilsyn, til tross for at tilsynene spiller en stadig større samfunnsrolle og har felles kompetansebehov på mange områder.

Det er derfor grunn til å opprette en felles, nasjonal utdannelse rettet mot offentlige tilsyn. Utdannelsen bør omfatte temaer som rettssikkerhet, kommunikasjon, forvaltningsrett og forvaltningsskikk, vurdering av enkeltsituasjoner og hensiktsmessig tilpasning av virkemiddelbruk.

Når regjeringen nå er i gang med en ny stortingsmelding om dyrevelferd, er det å håpe at de ikke lar den polariserte debatten styre vurderingene, men legger fagkunnskap til grunn for arbeidet. Innsikter som presenteres i boka Forvaltningen av dyrevelferd i Norge kan være ett bidrag i dette arbeidet.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Michelin – og alle de andre matopplevelsene