Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Landbruk og klima

Alle ledd i kjeden av matproduksjon fra jord til bord må ta sin andel av klimakutt.

Det gir et bedre klimaregnskap om dyra står på bås og spiser kraftfôr fra Brasil enn om de er ute på beite, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos
Det gir et bedre klimaregnskap om dyra står på bås og spiser kraftfôr fra Brasil enn om de er ute på beite, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos

I artikkelen: «– Landbruket må slutte å krangle på resultater om klimautslipp» i Nationen 06.05. siteres Kirsti Winnberg ved NMBU på at det er viktig å få frem andre aspekter enn klima når vi diskuterer husdyrhold i Norge. Det er vi helt enig i. Matsuverenitet, selvberging, beredskap, arbeidsplasser i distriktene, naturmangfold og ressursutnyttelse er alle viktige momenter som kommer altfor lite fram.

Men i tillegg mener vi at det må være lov, og faktisk et stort poeng å diskutere tallene i klimaregnskapet knyttet til norsk landbruk og matproduksjon av minst tre grunner:

1. Klimaregnskapet til importerte innsatsvarer i landbruket er ikke med i det norske klimaregnskapet.

2. Lagring av karbon i jord er ikke med i klimaregnskapet.

3. Alle ledd i kjeden av matproduksjon fra jord til bord må ta sin andel av klimakutt.

Til punkt 1 betyr det for eksempel at klimafotavtrykket til importert soya fra Brasil til produksjon av kraftfôr i Norge, for både husdyr på land og til fiskeoppdrett, ikke er en del av det norske klimaregnskapet.

Det gjelder både effekten av selve soya-produksjonen, rydding av regnskog til nytt dyrkbart land, og transport av soya til Norge. På grunn av «polluter pays principle» belastes soyaproduksjonen Brasils klimaregnskap, men ikke Norges. Og internasjonal skipsfart belastes ingen land.

"Reduksjon i antall dyr er viktigste punkt for å få ned metanutslippene som er viktigste klimagass fra husdyrproduksjonen."

Konsekvensene av dette i Norge, er at det gir et bedre klimaregnskap om dyra står på bås og spiser kraftfôr fra Brasil enn om de er ute på beite. Grunnen er at de da kan produsere mer kjøtt og melk på kortere tid, og vi kan redusere antall dyr for samme mengde mat. Og reduksjon i antall dyr er viktigste punkt for å få ned metanutslippene som er viktigste klimagass fra husdyrproduksjonen.

Konsekvens nummer to er at beitelandskap gror igjen og økosystemer og artsmangfold reduseres. Kratt og skog gir også mindre hvit overflate (albedo) som fører til at en større del av solenergien absorberes, og oppvarmingseffekten øker.

I tillegg lagres det mer karbon i jord under permanent grasdekke enn under kratt og skog, slik at klimaregnskapet ved å holde beitelandskapet åpent er bedre enn om det gror igjen. Den totale effekten av dette er vanskelig å estimere, og kan variere fra sted til sted.

Til punkt 2 kan nevnes at ulike jordbruksteknikker og agronomi har stor effekt for karbonlagring i jord. Om det tilføres biokull i jorda, eller praktiseres vekstskifte, grønngjødsling, redusert jordarbeiding, direktesåing, og andre teknikker innenfor konvensjonelt jordbruk eller benyttes økologisk, regenerativt eller klimasmart jordbruk, så vil det kunne lagres store mengder karbon i jord og klimaregnskapet se ganske annerledes ut.

Men får bøndene noe særlig igjen for slike praksiser i dag? Til en viss grad i form av et mer robust jordbruk som tåler tørke og flom bedre, men i liten grad gjennom de offentlige støtteordningene som gjelder i dag.

Til punkt 3 så vil klimafotavtrykket til enkelte matvarer være et totaltall basert på hele verdikjeden fram til butikkhyllene. Det avhenger av klimafotavtrykket til ulike innsatsfaktorer, driften på gården, men også slakterier, meierier og andre foredlingsledd før varen havner i butikken.

Dessuten er matsvinn i butikkjeder, hoteller og privathusholdning avgjørende for å bedre energieffektivitet og lavere klimafotavtrykk i hele matvarekjeden. Her sitter med andre ord ikke bønder med hele ansvaret.

Alt dette er perspektiver i klimaregnskapet for matproduksjonen som vi vil tjene på at kommer fram i offentlig debatt. Det er riktig at matproduksjon i Norge har mange andre sider enn klima, med det er også riktig å nyansere bildet om klimaregnskapet i seg selv, særlig i forhold til kjøttproduksjon i Norge.

Dagens klimaregnskap reflekterer ikke godt nok de globale effektene av importerte innsatsfaktorer, karbonlagring i jord, og effekten av ulike vegetasjonstyper. Når i tillegg bønder som matprodusenter ofte blir syndebukk for både dette og andre faktorer i verdikjeden som de har lite innvirkning på, så trenger vi en mer nyansert debatt.

Målet må være at norsk landbruk skal produsere mat med størst mulig bærekraft og minst mulig klimafotavtykk. Da må bønder få betalt for den innsatsen de gjør for å ta vare på fellesgoder som kulturlandskap, biologisk mangfold og karbonlagring i jord, og da må ressursutnyttelse og beredskapsperspektiv i matproduksjonen og klimaregnskapet til internasjonal transport og importerte innsatsfaktorer også regnes med.

Mye av dette er konkretisert i Partiet Sentrums partiprogram, som er det eneste partiet som bygger hele sitt program på verdens bærekraftsmål.

Det er på høy tid at hele samfunnet vet å verdsette hvordan maten er produsert, ikke bare til lavest mulig pris.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hvor skal vi produsere kylling i framtida?