Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kvinnepionerer i norsk design

Det er på tide å rett og slett bestemme at ingen flere lærebøker skal heretter trykkes uten at halvparten av de menneskene som omtales og avbildes er kvinner.

Tidligere skilper Marit Bjørgen, her med sønnen Marius kledd i mariusgenser. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Tidligere skilper Marit Bjørgen, her med sønnen Marius kledd i mariusgenser. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Vi var i Haugesund og holdt foredrag om kvinnelige pionerer i norsk strikkehistorie, da vi måtte spørre. Vi var tross alt i Unn Søiland Dales fødeby. Her måtte hun i det minste være hedret, med en plass? En gatestubb?

Men ikke en gang i hennes fødeby finnes en bitteliten gatestump, ikke en blindgate oppkalt etter damen som designet Marius-genseren og gjorde «Norwegian sweaters» verdenskjente. På en dag som denne, vil vi gjenta spørsmålet og spørre: er det ikke på høy tid å løfte våre kvinnelige pionerer innen tekstil opp og fram i det kulturelle landskapet?

Både Unn Søiland Dale og Annichen Sibbern Bøhn burde ha en mye større plass i historiebøkene, på museer og ikke minst i det offentlig rom. Begge har bidratt med verdiskapning og satt Norge på kartet på en helt unik måte, uten at deres navn er alminnelig kjent.

Vi har vokst opp med likestillingen, med mødre som tok utdannelse og «ble til noe», med en skole som avviklet skillet mellom hva jenter og gutter skulle lære, og gikk ut i et arbeidsmarked med forbud mot diskriminering basert på kjønn. Vi lever i verdens mest «likestilte» land – og har gjort det siden barndom på 1960- og 70-tallet.

Vi fikk likestillingen inn med morsmelken, likevel kan vi liste opp utallige små irriterende hverdagsting som vi alle har hørt før. Hakk i plata er kjedelig. Ta heller en tur der du bor og titt på gatenavnene. Hvem var alle disse mennene? Og kanskje enda mer interessant hvem er de kvinnene som ikke fikk sitt navn på skilt?

To åpenbare kandidater finner vi i norsk strikkehistorie. Annichen Sibbern Bøhn gjorde strikking norsk, og Unn Søiland Dale gjorde internasjonal suksess uten sidestykke og strikking til en viktig eksportvare.

Unn Søiland Dale var designer og gründer. Mest kjent er hun for å ha designet Marius-mønsteret, men også Snøkrystall, Nordkapp og Frisk er strikkemønster fra hennes produksjon på 1950-tallet som lever i beste velgående. Unn Søiland (hun ble senere gift Dale) startet i 1953 firmaet Lillunn Sport A/S, som organiserte over 1000 håndstrikkere, og ble Norges Industriforbunds første kvinnelige medlem.

Basert på hennes mønstre solgte firmaet gensere i Norge og internasjonalt og bidro til begrepet «Norwegian sweaters». Hun designet og produserte på 1970- og 80-tallet håndstrikkede kjoler og kåper for motehus som Christan Dior, Jean Charles de Castelbajac og Hubert Givenchy i Paris. På slutten av 1970-tallet satset Lillunn også på kåper sydd av norske ullpledd, bl.a. med maleren Thoralf Holmboes isbjørn- og reinsdyrmotiv. Både bedriften og produktene går sin seiersgang fortsatt, og den nye eieren Elisabeth Stray Pedersen mottok nettopp den prestisjetunge Jacobs-prisen.

Strikkedilla: KrFs stortingsrepresentant Tore Storehaug strikker på landsmøte i KrF. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Strikkedilla: KrFs stortingsrepresentant Tore Storehaug strikker på landsmøte i KrF. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

I 2002 mottok Unn Søiland Dale Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt livslange pionerarbeid med å fornye og gjøre norsk håndstrikk og ulldesign kjent internasjonalt. Men noen gatestubb eller noen permanent større museumsutstilling, det er hun ikke beæret med.

Annonse

Om ikke Haugesund kjenner sin besøkelsestid, burde Oslo trykke til sitt bryst den andre kvinnelige pioneren som Unn Søiland Dale står på skuldrene til: Annichen Sibbern Bøhn. Hun fortjener om mulig enda mer oppmerksomhet, og en plass oppkalt etter seg. Annichen Sibbern Bøhn er norsk strikks egentlige «mor», ja nærmest norsk strikks «gudmor».

I 1929 samlet hun for første gang lokale norske strikkemønstre og utga boken Norske strikkemønstre som ble trykket opp om og om igjen, og som også kom ut på engelsk og etablerte norske strikkemønstre i Norge og i verden. All videreutvikling bygger på hennes arbeid, og på forståelsen av mønstrene som norske.

Mye av det Unn Søiland Dale senere bidro med på designfronten videreutvikler Bøhns arbeid. I samtidige avisartikler ble boken omtalt som «Ei herleg bok i rett tid», «morsom og instruktiv. I ettertid, derimot, ser vi at den bidro med noe helt nytt.

Det er et viktig arbeid å få kvinner inn i vår felles hukommelse, som heldigvis både Store Norske Leksikon, norske Wikipedia og Nasjonalarkivet tar på alvor, men det er veldig langt fram. Skal vi få frem mange, må vi ikke bare lete der kvinner har gjort seg gjeldende på mannsdominerte felter, der kuler og krutt, penge og makt, er flyttet rundt på. Vi må også løfte frem de områdene som kvinner har dominert. Dette er felter som er litt gjort usynlige for oss, nettopp fordi det har vært kvinneting. Strikking, både som husarbeid, husflid og tekstilproduksjon, har en slik status i Norge.

Det er store penger å tjene på norsk strikkedesign, en liten svipptur innom ISPO, verdens største messe for friluftsliv som nylig gikk av stabelen i München, var en oppvisning i at våre tradisjonsrike mønstre har et stort marked der ute. Det vi, og andre oppfatter som norsk strikk, lyste mot oss overalt og langt ifra bare på standen til Kari Traa eller Dale of Norway.

Det vi ikke så var et eierskap til at dette var norsk, tuftet på Annichen Sibbern Bøhn og Unn Søiland Dales, og selvsagt andre designeres, bidrag. Er dette noe norsk industri- og eksportpolitikk vet eller ser?

Det er nesten komisk å lese Annichen Sibbern Bøhns uttalelser i Tidens Tegn i 1929, da hun lanserte Eskimo-genseren ikke bare for håndstrikk, men også en maskinstrikket versjon strikket av P. Christensens Trikotasjefabrikk i Drammen. Her har hun en visjon om dette som første skritt i et nytt industri- og eksporteventyr, som skal demme opp for billig import fra Tyskland.

Forsøk på å lage verdens største strikkelappeteppe i 2015. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Forsøk på å lage verdens største strikkelappeteppe i 2015. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Senere møtte Unn Søiland Dale tilsvarende liten forståelse for den massive populariteten hennes design skapte i utlandet. Norsk industri var – og er dominert av et maskulint bind for øynene. Det bidrar fortsatt til tap av inntekter i Norge og tap av oppmerksomhet mot kvinners innsats.

Vi tror det er mange grunner til at likestillingsprosjektet har gått mye langsommere enn vi har ønsket å tro. En av grunnene er at patriarkatet sitter dypt forankret i kultur, i språk, følelser, skikker og forhold som er vanskelig å endre slik som forstillinger om renhet, orden og religion. Vi tror derfor det er på tide å slutte å tro på julenissen. Skal vi endre noe må vi bruke enkel matematikk.

Det er på tide å rett og slett bestemme at ingen flere lærebøker skal heretter trykkes uten at halvparten av de menneskene som omtales og avbildes er kvinner og ingen flere gater, plasser og torg får herrenavn før halvpartene av skilt har et jentenavn først. Vi har mange å hente fra norsk strikkehistorie.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kan Jeremy Clarkson lære folk noe om gardsdrift?