Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kunstarroganse og kulturverdier

Kunsten er en umistelig del av kulturen vår. Er den i ferd med å unndra seg kritikk og vekting fra oss vanlige samfunnsborgere?

Styggest i landet: Nye Østre Porsgrunn kirke er kåret til Norges styggeste kirke. Foto: Haavard T. Gjestland
Styggest i landet: Nye Østre Porsgrunn kirke er kåret til Norges styggeste kirke. Foto: Haavard T. Gjestland

Et ordtak fra Bibelen sier at ingenting er nytt under sola. Mange kunstgrener synes stadig å ville motbevise dette i et endeløst jag etter det genialt nye. Ligger det kreative bare i de store sprangene bort fra kjente rammer og ikke i dyptliggende variasjon av det etablerte?

Jeg ser sterke tabuer i en kunst som hevder seg «åpen for alt». Kravet om nyskapning ligger i den vestlige kunstens vesen og jeg ser de verdier den skaper, så jeg argumenter ikke mot dens uttrykk. Det er dens holdninger, ortodoksien, motstanden mot «kjetterne», mot folkelig opinion og mot bruk av «fortidige» uttrykk som provoserer meg.

Vi har kampen mot det figurative i den bildende kunsten. les Nerdrum. Vi har uviljen mot bruk av «neostiler» og mot gjenoppbygging av ødelagte bygg i arkitekturen. Vi har også kampen mot dansen som folk flest bruker. Den blir definert bort fra utdanningen fordi «dansekunsten» skal ha eneretten.

Vi så hvordan arkitektstanden vant striden om Østre Porsgrunn kirke som brant ned. Arkitekten "understreker at tapet av en kirke er ensbetydende med tap av kunsthistoriske verdier som aldri kan gjenskapes på en autentisk måte."

Er manglende kildeverdi noe vesentlig argument mot de mange som ville ha kirken gjenskapt? Med vår tids teknikker kan en kirke rekonstrueres så godt at bare eksperter ser forskjellen. Kirken ville gitt menigheten samme opplevelse som før. Hvorfor skal da alt slikt arbeid fraskrives kunstnerisk verdi?

Østre Porsgrunn kirke ble i 2011 totalskadet i brann. Den nye kirken har blitt kritisert for å være for stygg. Foto: ReidarHv
Østre Porsgrunn kirke ble i 2011 totalskadet i brann. Den nye kirken har blitt kritisert for å være for stygg. Foto: ReidarHv

Arkitekten bruker det nedvurderende uttrykket «kopikirke», og mener bestemt at folk vil like den nye kirka bare de får vent seg til den. Folks ønske om å gjenskape det tapte blir gjort til motstand mot alt nytt og til mangel av forstand på nåtidig kunst. Så går folk i fella ved å si at det nye er stygt, og ekspertene kan smile overbærende og belære folk om at stor ny kunst alltid har møtt motstand i samtiden, folk vet ikke bedre, men de lærer nok.

Poenget er ikke om nye bygg er stygge eller fine, men at gjenskaping av fortidige former og nyskaping er likeverdige alternativer. Vi trenger mer respekt for vanlig folkeopinion, for tradisjonell byggekultur og mindre ortodoksi fra kunstfeltet. I Dagsnytt 18 den 27. januar i år hørte vi om kåring av Norges styggeste kirke. Er det et ufint angrep på kunsten, eller en protest mot manglende respekt?

Annonse

For den som har lært seg å danse er dansen en stor rikdom, en kilde til glede som gir oss mulighet til å uttrykke musikken som hører til. Dans kan være enkel og lett å lære om målet bare er å kunne delta samværsdans. Det er noe man samles om i mange lokalsamfunn. Det synes åpenbart at skolen burde gi barn en opplevelse av å delta i, og kunne mestre litt enkel samværsdans.

Det er vår fulle rett å velge inn noen gammeldagse figurative bilder til offentlige bygg.

De siste årene har mange som regner seg til samtidsdansen prøvd å definere ut all annen dans. Annen dans er uten verdi, avleggs og gammeldags. De som liker danseband er harry, folkedanserne er latterlige, jazzdansen repeterer faste mønster og er kommersiell, den klassiske balletten, er stivnet i uttrykket, vanlig dansemusikk en tvangstrøye man burde frigjøre seg fra.

En danseanmelder skrev nylig: «Jeg er ikke redd for å innrømme at ordet «folkedans» får ganske typiske bilder til å dukke opp i hodet mitt: Svette forsamlingslokaler, norske bunader og hallingdans med menn som gjør akrobatiske krumspring. […] kjenner jeg en grunnleggende uvilje i møtet med den. […] det er noe avleggs …».

Denne anmeldelsen i Scenekunst roser Sigurd Johan Heides folkedansbaserte forestilling, men som samværsdans er folkedansen altså helt ute. Trine Ørbeck, med ny doktorgrad i dans vil frigjøre dansen i kroppsøvingsfaget. «Hun vil bort fra danseformene, strukturene, de synkrone, presise bevegelsene, bort fra både presisjon og prestasjon».

Man trenger altså ikke lære noe, man kan bare finne på; være en sommerfugl eller en prinsesse, men slik finn-på dans fungerer ikke som samværsdans. Jeg innrømmer at jeg ikke liker å bli satt til å være løv som flagrer i vinden, men jeg har respekt og folkeskikk nok til å ikke nedvurdere av andres uttrykksform.

Det er ikke samtidsdansens verk jeg kritiserer, men arrogansen, og ønsket om å kaste ut alt det som er dansen sine sentrale egenskaper: Etablerte former, danser med navn og danser vi kan bruke i samvær mellom folk flest og som har et klart forhold til musikken.

Kunsten er en umistelig del av kulturen vår. Er den i ferd med å unndra seg kritikk og vekting fra oss vanlige samfunnsborgere? Ja, kunsten skal være fri, ikke sensureres, og uttrykk som provoserer bør kunne få støtte. På den andre siden bør kunstnerne vokte seg for nedlatende holdninger til den vanlige borgers smak og ønsker.

Det er vår fulle rett å velge inn noen gammeldagse figurative bilder til offentlige bygg, å si at vi vil bygge opp igjen gamle hus, selv om det ikke er Notre-Dame, og å kreve at barna våre skal lære samværsdans som har funksjon i samfunnet.

Vi ønsker ikke å bli møtt med nedlatende holdninger og uttrykk som «svette forsamlingslokaler», «kopikirker» og «kitsch» når vi stiller spørsmål ved råd fra kunstens talspersoner.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kunst og kultur i balanse