Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kulturminnepolitikk etter innfallsmetoden

Synes ikke regjeringen at kulturminner er viktige nok?

Kulturminner: I 2018 ble det funnet spor av et vikingskip like ved E6 i Halden. Foto: Tore Meek / NTB scanpix
Kulturminner: I 2018 ble det funnet spor av et vikingskip like ved E6 i Halden. Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Den nye stortingsmeldingen om kulturminnepolitikken legges frem våren 2020. Regjeringen skal komme med forslag til nye nasjonale mål, men signalene så langt tyder på at regjeringen ikke vil legge frem mål som er tilstrekkelig bindende og målbare.

Dette vil i så fall bety at vi får en ny nasjonal kulturminnepolitikk som styres etter innfallsmetoden. Veien blir til mens man går. Hvilke andre viktige samfunnssektorer ville godtatt en slik politikk?

Status når vi nå er kommet til 2020 er at de gamle målene ikke er nådd, noe regjeringen selv delvis innrømmet i 2018 da de erklærte at 2020-målene skulle erstattes av nye nasjonale mål. Etter de gamle målene skulle tapet av verneverdige kulturminner ikke overstige 0,5 prosent årlig, fredete og fredningsverdige kulturminner skulle sikres og være vedlikeholdt, og et representativt utvalg kulturminner skulle fredes innen 2020.

Når regjeringen nå jobber med en ny kulturminnemelding forventer vi en ambisiøs kulturminnepolitikk som må følges opp med tydelige mål. Bare slik er det mulig å kontrollere at politiske virkemidler fungerer, og endre kursen der det trengs.

Fagfeltet har store forventninger til Sveinung Rotevatn som ny klima- og miljøminister, og forventer at han bidrar til gode resultatmål for fremtidens kulturminnepolitikk. Hovedoppgaven for kulturminnemeldingen må være å kritisk vurdere hvilke virkemidler som behøves for å oppnå målene, og se på hvordan målene kan bli mer presise.

Er det mulig å se for seg en ny Nasjonal transportplan uten målbare tall på hvor mye vei og bane som skal bygges de neste årene? Eller en klimastrategi uten klare mål for hvor mye utslipp vi skal ha innen 2030? Svaret er selvsagt nei. Hvorfor skal man da behandle kulturminner på en annen måte? Er det fordi regjeringen ikke synes det er viktig nok?

Når målene ikke er nådd 11 år senere vitner det om utilstrekkelig resultatstyring.

Over 80 prosent av befolkningen har i våre undersøkelser slått fast at kulturminner er viktig for dem, og over 250 000 personer er medlem av lokale lag og kulturvernforeninger landet rundt. Dette dreier seg ikke om nostalgi, men om historie, identitet og tilhørighet.

Ifølge en rapport fra Riksantikvaren, utført av Menon Economics i 2017, ble det slått fast at « … kulturminnemiljøer bidrar til økt velferd i form av økt sysselsetting og verdiskaping, blant annet gjennom turisme». Regjeringens strategi for kultur og reiseliv fra 2019 understreker også dette poenget. Den samfunnsøkonomiske nytten av vår kulturarv kan ikke underslås, og må derfor være en ledetråd i arbeidet med en ny kulturminnemelding.

Annonse

Siden år 2000 har Stortinget sluttet seg til nasjonale mål for kulturminnepolitikken frem mot 2020. Målene gir oss et grunnlag for å vurdere hva som kan bli bedre. De fremhever hvor vi må gjøre en innsats, og hva som har fungert.

Allerede i 2009 kom Riksrevisjonen med klar kritikk. For det første var målene vanskelige å kontrollere, og i den grad man kunne måle dem, var de ikke nådd. Riksrevisjonen påviste vesentlige svakheter i Miljøverndepartementets arbeid, og departementet svarte at det ga grunnlag for økt fokus mot 2020.

Når målene ikke er nådd 11 år senere vitner det om utilstrekkelig resultatstyring. Løsningen på dette er ikke lavere målsettinger eller mindre tydelige mål, men økt satsing og bedre styring på kulturminnefeltet. Tydelige mål har vært og vil være en viktig indikator. Dette vil også være viktig nå som mye av det offentlige ansvaret for kulturminner er delegert fra statlig hold til de nye fylkeskommunene.

Som den forrige meldingen «Leve med kulturminner» slår fast, følger målene opp forpliktelser etter kulturminneloven og internasjonale konvensjoner. Tapet av verneverdige kulturminner måles, men oversiktene er utilstrekkelige.

Etableringen av kulturminnefondet er et viktig steg. Deres brukerundersøkelser viser at det faktisk virker – mange bygninger, anlegg og fartøy ville vært tapt dersom de ikke hadde fått støtte. Midlene er effektive, og gir mer kulturminnevern for pengene enn noen annen ordning.

Regjeringen bør videre vurdere hvilke nye mål som skal tas inn. Kulturminnevern som klimaløsning og sirkulær økonomi må inkluderes. For å nå klimamålene bør også kulturminnevern inn med målbare krav. Bevaring og energieffektivisering av bygningsarven er en av mange klimaløsninger som bør måles.

Det må også arbeides for å finne resultatmål for frivilligheten. Kulturvernorganisasjonene med sine 250 000 frivillige bidrar med uvurderlig spisskompetanse, engasjement og arbeidstimer for å ta vare på, dokumentere og videreføre kulturarven.

Uten denne innsatsen vil det ikke være mulig å nå målene regjeringen har satt seg, eller de internasjonale konvensjonene Norge har forpliktet seg til. Dette gjelder ikke minst formidling av den immaterielle kulturarven, som omhandler levende tradisjoner, kunnskap og tradisjonshåndverk. Hvis den forsvinner, kan vi heller ikke hindre tapet av andre kulturminner.

Konsekvensen av Riksrevisjonens kritikk må være klarere mål og bedre oppfølging. Klare mål er avgjørende for at politikere skal kunne styre, for at administrasjonen skal prioritere ressurser riktig, og for at politikken skal følges opp utenfra. Hvis ikke får vi en kulturminnepolitikk etter innfallsmetoden med prøving og feiling i et forsøk på å oppfylle udefinerte resultater og mål. Det er ikke god kulturminnepolitikk.

Norges kulturvernforbund, Norsk Kulturarv og Fortidsminneforeningen ber regjeringen se kritisk på hvorfor de nasjonale målene ikke er nådd, og hvordan nye nasjonale mål kan sikre bedre styring av kulturminnepolitikken. Vi ønsker oss en målrettet og kostnadseffektiv kulturminnepolitikk for årene som kommer, og oppfordrer regjeringen til å skissere klare mål frem mot 2030.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Det er nå du trenger avisen din – og den trenger deg