Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kriseforlik for jordbruket 2020

Det trengs et kriseforlik for norsk jordbruk som parkerer jakten på billigst mulig mat og setter samfunnsoppdraget i sentrum for politikken.

I en verden preget av pandemi, klimaendringer og økende forskjeller trengs det en oppdatert forståelse av hva som er formålet med jordbrukspolitikken, skriver kronikkforfatterne. Foto: Mariann Tvete
I en verden preget av pandemi, klimaendringer og økende forskjeller trengs det en oppdatert forståelse av hva som er formålet med jordbrukspolitikken, skriver kronikkforfatterne. Foto: Mariann Tvete

«Selvforsyningsgraden i Norge er på omlag 50 prosent når vi måler i kalorier. Det er omtrent det samme som den var for 10 år siden. Og for 20 år siden, og 30 år siden, og for 40 år siden».

Ordene over er ikke våre. De tilhører landbruks- og matminister Olaug Bollestad, den personen med det øverste ansvaret for norsk matpolitikk. I et innlegg som har stått på trykk i en rekke norske aviser advarer ministeren mot «forsøk på å svartmale selvforsyningen vår» under den pågående koronakrisen.

Innlegget skriver seg inn i en lang tradisjon. Bollestad snubler inn i en av de viktigste debattene rundt norsk jordbruk med et falsum. Det er omtrent det samme vi hørte for 10 år siden. Og for 20 år siden.

Bollestad resirkulerer en av de mest seiglivede og farlige mytene i norsk matdebatt, en myte hun har arvet fra forgjengere i departementet, som står i veien for en nødvendig erkjennelse om tilstanden i norsk jordbruk.

Bollestad resirkulerer en av de mest seiglivede og farlige mytene i norsk matdebatt, en myte hun har arvet fra forgjengere i departementet.

Overproduksjon. Svulmende gjeld. Sviktende inntekter. Mer bruk av jord i utlandet i form av økende import av mat og fôr til folk og husdyr. Svekket selvforsyning. Produksjonsvolum løsrevet fra ressursgrunnlaget på gården. Tusenvis av utenlandske arbeidere som hvert år kommer for å jobbe for dumpinglønninger i fjøs og ute på jorder. Dette er en virkelighet for norsk matproduksjon som skjønnmales i den offentlige fortellingen om jordbruket.

Disse utviklingstrekkene er i strid med de jordbrukspolitiske målsetningene som er vedtatt av Stortinget. Likevel holdes det fast på en politikk som bare forsterker krisen i jordbruket, mens Stortinget rutinemessig setter sitt godkjentstempel på politikken i behandlingen av de årlige jordbruksoppgjørene.

Det holdes fast på jordbrukspolitiske virkemidler med tilskudd til volum, billig kraftfôr og statlig støtte til kapasitetsøkning i nye storfjøs, virkemidler som har gitt oss nettopp sentralisering, overproduksjon, gjeldsvekst, fallende selvforsyning og dårlige inntekstvilkår for jordbruksarbeid.

Da Arbeiderpartiet og Bondepartiet fant sammen i et kriseforlik våren 1935, med økonomisk depresjon og sosial krise som bakteppe, var det med en ny forståelse av jordbrukets samfunnsrolle, som leverandør av mat til befolkningen og forvalter av jordressursene. Etter lang tids liberalisering av sektoren skulle et krisepreget jordbruk reguleres.

Matproduksjonen hadde mål og oppgaver som inngikk i en helhetlig samfunnsbygging. Beredskapshensyn, befolkningens trygghet, ernæring, kosthold, anstendige lønninger og selvforsyning sto sentralt. Jordbruket måtte styres for å oppnå samfunnsoppdraget.

Vi lever i 2020, ikke 1935, men forståelsen av jordbrukets samfunnsrolle er like viktig i dag som den var for 85 år siden.

Annonse

Den politiske verktøykassen som ble fylt opp før og etter andre verdenskrig har vært og er nødvendig for en politisk næring som jordbruket, men slike verktøy og reguleringer er seg selv ingen garanti for at det føres en politikk i takt med målene. De siste tiårene har politikken tvert imot lagt til rette for et volumjag basert på importert kraftfôr, lave lønninger og importert arbeidskraft. Det er ingen logisk sammenheng mellom mål og virkemidler.

I en verden preget av pandemi, klimaendringer og økende forskjeller trengs det en oppdatert forståelse av hva som er formålet med jordbrukspolitikken. Det trengs et nytt kriseforlik for jordbruket, der samfunnsoppdraget settes i sentrum for styringen av matproduksjonen.

Det er ikke mindre viktig i en tid preget av endringer i kronekurs, fordyrende produksjonslinjer og innføring av begrensninger i eksport av korn i en rekke land. Summen av dette gjør i beste fall at import av mat og fôr blir dyrere, den kan også stanse opp helt. Da står vi i en situasjon der vi kan velge mellom regulerte eller uregulerte prisstigninger.

Da må noen ting være på plass. På kort og på lang sikt.

Vi trenger ærlighet og åpenhet om tilstanden. Sitatet fra Bollestad er eksempel på det motsatte. Bollestad hevder at vi er «bortimot fullt ut selvforsynt med kjøtt, fisk, egg, melk og meieriprodukter». Det hun ikke sier er at norsk husdyrproduksjonen er gjort avhengig av arealer i andre land. Hvert år importeres det en million tonn med kraftfôrråvarer. Soya produsert på arealer i Brasil blir ikke norsk av å spises av norske husdyr, like lite som Harry Potter blir norsk av å bli oversatt og utgitt på et norsk forlag.

Selvforsyning handler om bruk av arealer, selvforsyningsgraden må korrigeres for kraftfôrimport om det skal gi noen som helst mening. I realiteten ligger selvforsyningen rundt 40 prosent, det må gå fram av offisielle statistikken. Dette er bare ett eksempel på hvordan myter i jordbruksdebatten bygger opp under en feilslått politikk.

Det må settes et konkret mål for økt selvforsyning. Ingen land kan bli hundre prosent selvforsynt, det er heller ikke noe poeng, men det er mulig å øke selvforsyningen i dette langstrakte landet betydelig. Som minimum bør det settes mål om å øke den til 50 prosent korrigert for kraftfôrimport. Selvforsyning handler om hvordan vi bruker jorda, hvilke og hvor mange planter som dyrkes og høstes av mennesker og dyr.

Vi må sikre mer bruk av gras og mer korn. Fôrsammensettingen til dyrene må endres og kornproduksjonen må økes. Kraftfôrandelen må ned, kornarealet, grasarealet og utmarksbeitet må opp. Det må bli mer lønnsomt å ta jorda i bruk. Økt pris på kraftfôret er nødvendig for å sikre mer gras og mer korn, samtidig med at kraftfôrimporten reduseres.

Tilskuddssystemet må endres. I den norske debatten reduseres ofte debatten om tilskudd til et spørsmål om mengde, men det er vel så viktig hvordan tilskuddene innrettes, og hva de brukes til. Det trengs for det første en langt tydeligere kobling mellom de politiske målene og tilskuddene fra staten. Vi kan ikke ha et tilskuddssystem som er ensidig rettet inn mot volum.

Vi må bort fra støtte til mengder og heller gi støtte til produksjonsmåter, riktig bruk av jord, marginale arealer og beiting. Hovedprinsippet må være at tilskudd gis til areal og bruken av det. Med tilskuddene må det følge krav til bærekraftig forvaltning av arealet og at det inngår i matproduksjonen.

Prisene må opp. Det er nærmest en opplest og vedtatt sannhet at matprisene ikke kan økes. Konsekvensen av å føre en politikk med dette som utgangspunkt er at for eksempel melkeproduksjonen gjøres stadig mer avhengig av å jage høye volum for å holde prisene nede. Produksjonskostnadene i norsk jordbruk er i dag omlag to milliarder kroner høyere årlig enn markedsinntektene. Bøndene taper på å produsere mat. Det er begrenset hvor mye prisene kan øke, men det er selvsagt mulig. Det skal en relativt liten økning til før det gjør underverker for økonomien i jordbruket.

Vi må erkjenne at et jordbruk som sikrer økt matberedskap og høyere selvforsyning koster litt mer enn et jordbruk basert på importert kraftfôr og underbetalt utenlandsk arbeidskraft. Istedenfor for å bruke elleve prosent av utgiftene på mat og et jordbruk som gir en selvforsyning på 40 prosent, kan det være nødvendig å bruke tolv prosent for å få en selvforsyning på 50 prosent.

Lønningene må opp. Mens landets dagligvarebaroner tjener gode penger på å selge billig mat, er situasjonen en annen i andre ledd av kjeden fra gård til gaffel. Ansatte som på ulikt vis er en del av denne kjeden, enten vi snakker melke- og husdyrprodusenter, hjelpearbeidere, butikkmedarbeidere, servitører eller sesongarbeidere, er blant de dårligste betalte i Norge. De betaler en høy pris for den billige maten. Dette er blitt tydelig under den pågående koronakrisen, den har blottlagt hvor avhengig også norsk jordbruk er blitt av underbetalt utenlandsk arbeidskraft. Lønningene i matproduksjonen må opp. På kort sikt må det forhandles ny tariff for ansatte i jordbruk for å sikre matforsyningen og flytte permitterte fra Nav til lønnet arbeid i jordbruket.

Høyest mulig volum av billigst mulig mat er et dårlig mål for matpolitikken. Samfunnsoppdraget må stå i sentrum. Da kan ikke matpolitikken overlates til jordbruket alene, mens resten av samfunnet ser en annen vei og parkerer matproduksjonen i periferien av den offentlige debatten.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Utmark i endring