Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Korona viser viktigheten av norsk selvforsyning

Nå må vi ta grep for å få opp den norske selvforsyningen.

Kun om lag 3 prosent av Norges landareal er i dag dyrket mark. Dermed er det helt sentralt at det føres en politikk som utnytter disse begrensede arealene, skriver Jesper Nohr. Foto: Mariann Tvete
Kun om lag 3 prosent av Norges landareal er i dag dyrket mark. Dermed er det helt sentralt at det føres en politikk som utnytter disse begrensede arealene, skriver Jesper Nohr. Foto: Mariann Tvete

Uten mat og drikke duger helten ikke. Matberedskapen er sentral i en nasjons samfunnssikkerhet, og koronakrisa understreker behovet for et sterkt norsk landbruk.

Den norske selvforsyningen er dessverre altfor lav. Selvforsyningsgraden beskriver hvor stor andel av matvareforbruket som kommer fra norsk produksjon, og den ligger i dag i underkant av 50 prosent. Det vil si at vi er avhengige av å importere mer enn halvparten av maten vi konsumerer. Med en så lav selvforsyningsgrad stiller vi oss i en vanskelig posisjon den dagen det blir mer utfordrende å importere maten vi trenger.

Jesper Nohr, internasjonal leder i Senterungdommen. Foto: Senterungdommen
Jesper Nohr, internasjonal leder i Senterungdommen. Foto: Senterungdommen

Om det er én ting korona har vist oss, så er det at krisesituasjoner kan ha stor påvirkning på verdenshandelen. Polske myndigheter har stoppet hundretusener av flasker med håndsprit som skulle til Norge. Russland, som er verdens største eksportør av hvete, har besluttet å stanse all korneksport i en periode framover. Om vi ser framover er en konsekvens av den globale oppvarmingen reduserte globale avlinger, blant annet med et anslag om at kornavlingene vil bli redusert med rundt ti prosent for hver grad den globale temperaturen øker. Dette viser oss at vi ikke kan belage oss på andre land for å få dekket tilgangen livsviktige varer som mat.

Kun om lag 3 prosent av Norges landareal er i dag dyrket mark. Rundt en tredel av dette kan benyttes til å dyrke menneskemat som korn, poteter og grønnsaker, mens resten er best egnet til å dyrke gress som kan fôre husdyr. Dermed er det helt sentralt at det føres en politikk som utnytter disse begrensede arealene, i tillegg til de enorme ressursene vi har til utmarksbeite. Uten en slik satsing er det sjanseløst å snakke om norsk selvforsyning.

Samtidig øker EØS-kvotene for import av tollfri mat, som kjøtt og meieriprodukter, stadig. For eksempel økte importkvoten for svineribbe fra EU fra 75 til 300 tonn fra 2018 til 2019. Med dette skal det legges opp til en sunn konkurranse, men sannheten er at den norske bonden ikke har noen reell mulighet til å konkurrere med de billige utenlandske produktene med det høye kostnadsnivået vi har i landet. Billigere mat burde uansett ikke være hovedmålet i landbrukspolitikken vi utformer framover.

Annonse

Nordmenn bruker en stadig lavere andel av lønnen sin på mat, og brukte i 2019 kun rundt 11prosent. Dette er lavt i europeisk sammenheng, og er kun litt over halvparten av så mye som vi brukte for førti år siden. Det er flere grunner til at denne andelen har gått ned, men én ting er klart - ved å bruke en så lav andel av lønnen på mat burde vi ta oss råd til den norskproduserte maten, og attpåtil sikre at den norske bonden skal slippe å i praksis drive dugnadsarbeid.

Matproduksjonen gir en nærhet mellom forbruker og produsent, noe vi ikke får med importert mat.

Norsk mat er best i klassen på lav antibiotikabruk, og sikrer strenge regler for dyrevelferd. Matproduksjonen gir en nærhet mellom forbruker og produsent, noe vi ikke får med importert mat. Når denne matproduksjonen i tillegg gir bosetting, verdiskapning og sysselsetting i hele landet, burde det ikke engang være noe spørsmål i om vi burde ta oss råd til den.

Å styrke norsk selvforsyning handler ikke om å slutte å handle omverdenen. Det har vi gode tradisjoner for, og det skal vi fortsette med. Hovedpoenget er rett og slett så enkelt som at de produktene som det er grunnlag for å produsere i Norge burde produseres her i stedet for å importeres fra andre land. EU- og EØS-landenes ulike kostnadsnivå og ressursgrunnlag gjør at det er vanskelig å skulle sette landenes matproduksjon i samme marked uten at mange da vil komme skjevt ut. I stedet burde hvert land heller maksimere produksjonen innenfor sine rammer.

Nå må vi ta grep for å få opp den norske selvforsyningen. Det trengs en sterk styrkning i tollvernet på produkter det er naturlige forutsetninger for å produsere i Norge. Videre må vi jobbe aktivt opp mot EU og EØS for å sikre at importkvoter ikke utvides slik at de svekker det norske landbrukets rolle, og være varsomme i inngåelsen av nye handelsavtaler. Norsk selvforsyning må alltid komme foran EU sine visjoner om et åpent og integrert marked. Utnyttelsen av norske ressurser må legges til grunn for all landbrukspolitikk, og denne politikken må utformes innenfor rammene i nasjonalstaten.

For å stille oss bedre i framtidige vanskelige situasjoner må vi rett og slett produsere mer av maten vår selv. Det er en av de beste forsikringene vi kan tegne for å sikre oss mot ustabile tider. Denne økte produksjonen av seg selv, men den krever tydelige politiske grep. Disse grepene må vi ta nå - om ikke vil vi sitte med skjegget i postkassa og angre oss for en tydelig feilslått strategi om noen år. Mat trenger vi hver dag, og når vi tar denne tilgangen for gitt er vi inne på en tankegang som kommer til å straffe oss på sikt. La oss handle før etterpåklokskapen tar oss!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Mot færre og større banker