Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Korn vs. gras i Akershus

Det er ikke så enkelt at ei ku i Akershus tar livet av ei ku i Steigen.

Jeg vil beholde mine yrkesbrødre og -søstre både i Ski, Sel og Steigen, skriver Jens Thori Kogstad. Foto: Vidar Kapelrud / Akershus Bondelag
Jeg vil beholde mine yrkesbrødre og -søstre både i Ski, Sel og Steigen, skriver Jens Thori Kogstad. Foto: Vidar Kapelrud / Akershus Bondelag

I Nationens nettutgave 10. juni raljerer kommentator Hans Bårdsgård over at bøndene i Akershus bruker deler av jorda til gras, til tross for at det burde dyrkes mer korn. Bårdsgård ønsker å angripe fordelingspolitikken for matproduksjon, og det kan det være gode grunner til. Det er alltid viktig å diskutere om den politikken vi fører oppfyller måla for politikken.

Les kommentaren til Nationens Hans Bårdsgård:

Jeg er helt enig i at soneinndelingen burde gjennomgås. Den får urimelige utslag internt i Akershus også. Men Bårdsgård ender med å gi bøndene i Akershus, og Akershus bondelag, skylda for det han mener er en mislykka fordelingspolitikk. Jeg er den første til å bekrefte at vi er driftige her i området, men ansvaret for hele fordelinga av matproduksjon i landet kan vi ikke bære.

La meg gjøre det helt klart: Bøndene, og bondelaget, i Akershus er for en god kornpris. Vi er for jordbruk og bosetting over hele landet. Og vi vil beholde de husdyra vi har her i området. Det er ikke fullt så enkelt at vi bare kan – eller bør – dyrke opp alle grasvollene her med korn. Vi må ha flere tanker i hodet på én gang.

Bårdsgård kaller kanaliseringspolitikken en vakker vy fra 50-tallet, og ønsker seg tilbake til utgangspunktet, som faktisk er vakkert. Vi må sikre en effektiv matforsyning, og da må korn dyrkes der naturen og terrenget legger til rette for det: på store flate områder, hovedsakelig på Sørøstlandet og i Trøndelag. Husdyra skal holdes der terreng og jordsmonn er dårlig egna for korn, men desto bedre for gras til beite. Det vil i hovedsak si i fjell og dal. Dette er ikke bare en vy, men beinhardt alvor og grunnlaget for tilskuddspolitikken. Og Bårdsgård vil ha det enda hardere. Han presenterer en besnærende enkel løsning: vri pengebruken slik at ingen vil finne på å bygge et fjøs der det er mulig å dyrke korn.

Vel.

Den første feilslutningen Bårdsgård gjør er å anta at all jord i Akershus er egna til korndyrking. Det er den altså ikke. Her jeg holder til, på Romerike, har vi for eksempel mye planert leire. Den gir lave kornavlinger, men forholdsvis gode grasavlinger. Flere steder i våre områder har vi arealer som egner seg for korn, men trenger at vi driver vekstskifte med gras for at jorda ikke skal bli utarma.

Annonse

Den andre feilslutningen er å anta at alt areal der kornet forsvinner, går over til grasproduksjon. Slik er det i hvert fall ikke i Akershus. Det er korrekt at korndyrkinga går ned i Akershus, som i resten av landet. Det er også riktig at grasarealene går opp. Men mindre enn halvparten av alt kornarealet som går ut av produksjon blir til gras. Hvor resten blir av, vet vi ikke, og må regne med at det ligger uproduktivt. Er det bedre?

Bårdsgård vil bruke tilskuddsordningene til å tvinge Akershus-bønder over på kornproduksjon. Det er akkurat slik støtteordningene er innrettet i Akershus i dag, og har vært det de siste tre åra. Det er ikke mulig å få støtte til ammekuproduksjon, og korn er prioritert.

Å gjøre omstillinga til et bevis på at bonden i Akershus er usolidarisk og kun tenker på seg sjøl, er strengt tatt skivebom.

Men det er også tilskuddsordningene som er grunnen til at det i dag er kjøtt- og melkeprodusenter over hele landet, og ikke bare i sonene fra 50-tallet. I åra opp til 2011 trengte vi mer storfekjøtt i landet, og det ble innført tiltak for å øke husdyrproduksjonen i Norge. Da la flere om. På bruk etter bruk, også i Akershus, ble det investert tosifra millionbeløp i fjøs og utstyr, etter anbefaling og styrte tilskudd fra myndighetene. Dermed ble noe areal gjort om fra korn- til grasareal. Å nå gjøre denne omstillinga til et bevis på at bonden i Akershus er usolidarisk og kun tenker på seg sjøl, er strengt tatt skivebom.

Jordbruks-Norge er mangfoldig. Det er slått fast i de landbrukspolitiske målene at matproduksjon er viktigst. Men det er også viktig å utnytte gårdens ressurser. Over hele Østlandet, ikke minst i Akershus, er det mange hestegårder, som enten bare driver med hest eller driver med hest i tillegg til annen produksjon - gjerne korn. Disse har også grasproduksjon for å fôre hestene. Hest betyr gode inntekter, og kan holde et bruk i gang og sikre for eksempel en viss kornproduksjon. Men da også med gras på deler av arealet.

Å drive med Grønn omsorg kan være en viktig biinntekt for en gård, sysselsetting for en av gårdbrukerne, og attpåtil skape liv og røre både på gården og i lokalsamfunnet. Dyr er en viktig bit av det. Vi kan ikke nekte dyrehold i store områder og dermed lage yrkesforbud for enkeltbønder. Og det finnes virksomhet som er viktig ut over det rent økonomiske.

Å bruke jorda til beitemark er å bruke en viktig ressurs på best mulig måte. Det er også en brukstype som drar med seg andre ønskede effekter. Også i Akershus setter innbyggerne pris på å se ku og sau på beite, og utegående dyr skaper goodwill for næringa. I hele landet. Verden er ikke fullt så enkel som man skulle tro – eller ønske.

Helt til slutt: Jeg er klar over at det er ulike meninger på kryss og tvers av landet om hva som er den beste måten å styre jordbruksproduksjon på. Vi er ikke alltid enige. Men det er ikke så enkelt at ei ku i Akershus tar livet av ei ku i Steigen. Vi ønsker at det skal være mulig å sikre landet mat og godt miljø, med god dyre- og plantehelse over hele landet. Jeg vil beholde mine yrkesbrødre og -søstre både i Ski, Sel og Steigen.

Neste artikkel

Er det feil å være veganer?